Avsluttet blogg

På grunn av ny jobb vil det ikke komme flere innlegg på denne bloggen. Nye artikler vil heretter være å finne hos Human rights service.

VG-Kronikk: Sviket i Rotherham

VG-kronikken Sviket i Rotherham er en redigert versjon av Flere Guardianlesere?. De som eventuelt er interessert i lenker kan finne disse i sistnevnte artikkel. Øvrig stoff om saken og tilhørende lenker finnes her.

Man reddet i alle fall noen barn fra en grusom skjebne

I likhet med flere ledere er byrådsleder for barnevernstjenesten i Rotherham, Joyce Thacker, blitt gjenstand for kraftig kritikk for sin manglende vilje og evne til å hjelpe de minst 1400 barna som er blitt offer for grove overgrep som voldtekt og menneskehandel gjennom 16 år.

Men noen barn har Thacker tross alt reddet.

I 2012 var hun ansvarlig for å fjerne tre fosterbarn fra et par – som for øvrig beskrives som eksemplariske fosterforeldre – fordi de var medlemmer av det britiske uavhengighetspartiet (UKip). Da avgjørelsen ble kritisert, forsvarte den handlekraftige Thacker fjerningen med at parets valg av politisk parti betydde at de var var motstandere av multikulturalismen og således upassende omsorgspersoner for barn med minoritetsbakgrunn.

The Telegraph: Rotherham child sex scandal: chiefs who ignored abuse ‘must quit’

Flere Guardianlesere?

VG følger saken om det omfattende og systematiske sex-misbruket av britiske barn og relevante myndigheters like ubegripelige som utilgivelige svikt. Men til tross for at man har hele tre journalister på saken, har man tilsynelatende enda ikke fått gravd seg frem til sakens virkelige omfang – som er mye større enn det som kommer frem i den aktuelle rapporten.

For Rotherham er bare èn by, og nær identiske saker – både hva gjelder ofre, deres alder og gjerningsmennene – gjenfinnes flere andre byer og tettsteder i Nord- og Midt-England som bl.a. Oxford, Rochdale, Lancashire, Yorkshire, Derby, Leeds, Keighley, Sheffield, Blackburn, Peterborough og Huddersfield.

Selve mønsteret har vært synlig siden 2003 og domfellelsene er i årenes løp blitt mange. At det har vært hele 14 rettssaker i forbindelse med akkurat denne typen forbrytelser på bare de tre årene mellom 2008-2011 (og flere er i kjømda), burde kanskje gi en liten pekepinn om hvor stor og stygg denne saken egentlig er?

Det finnes også flere rapporter om fenomenet, og de er tilnærmet entydige hva ofre og gjerningsmenn angår.

En oversikt over de fem mest kjente og tilgjengelige rettssakene fra 2010 til 2013 undertreker sakens omfang og karakter. Antallet ofre er bare de som kom med i tiltalen, men som Rotherham-rapporten viser, er det reelle antallet ofre betydelig høyere:

Derby (dom 2010): 26 ofre fra 12 til 18 år – 13 tiltalt, 9 dømt.
Rotherham (dom 2010): 58 ofre fra 11 år og oppover – 8 menn tiltalt, 5 dømt.
Rochdale (dom 2012): 47 ofre fra 12 år og oppover – 12 menn tiltalt, 9 dømt. En tiltalt flyktet til Pakistan da han ble kausjonert ut av varetekt.
Telford (dom 2012): Minst 100, utelukkende mindreårige ofre – 7 menn dømt.
Oxford (dom 2013): Ofre fra 11 til 15 år – 7 menn, hvorav to brødrepar, dømt.

En rapport fra 2011 viser at hele 2.379 menn ble mistenkt, fengslet eller domfelt bare mellom 2008 og 2011 for å systematisk lure (grooming) mindreårige og/eller utsatte britiske jenter, for senere å utsette dem for voldtekter og andre seksuelle overgrep.

I en annen rapport fra samme år, identifiserte britiske forskere 17 rettssaker siden 1997 – 14 av dem mellom 2008 og 2011 – som involverte menn og jenter mellom 11 og 16 år. Ofrene kom fra 13 forskjellige byer og i hver sak ble to eller flere menn dømt for forbrytelsene. Totalt ble 56 menn, med en gjennomsnittsalder på 28 år, funnet skyldige i forbrytelser som voldtekt, barnebortføringer, “uanstendig” overfall og sex med et barn. Av de 56 var tre hvite, resten var asiatiske. Majoriteten var medlemmer av det britisk-pakistanske miljøet.

Scotland Yard anslår at minst 5.000 britiskfødte barn i dag er sexslaver kontrollert av asiatiske/pakistanske gjenger.

Journalistene Jenny-Linn Lohne, Stian Eisenträger og Nikolai Kleivan skriver imidlertid at Rotherham-rapporten har utløst en “debatt med rasistiske undertoner i den ellers søvnige byen. Dette fordi den karakteriserer mange av de dømte og antatte gjerningsmennene som av «asiatisk opprinnelse». Noen av dem som er intervjuet i arbeidet med rapporten, sier også de var redde for å bli beskyldt for rasisme siden flere av barna beskrev overgriperne som asiater.”

Jaha, ja. Og hva tror så journalistene selv? Er det i det hele tatt noen som tror at dette hadde fått pågå i så mange år, mens nær sagt alle relevante myndigheter så en annen vei – eller enda verre: forsøkte å skyve skylden over på de mindreårige ofrene og/eller deres foreldre – hvis det ikke var for det etniske aspektet?

Men som Channel 4, som laget dokumentaren Edge of the city i forbindelse med en 18 måneder lang etterforskning av problematikken, fort ble klar over i 2004: kjensgjerningene er i overkant ubekvemme, så mange så helst at det ikke ble snakket så altfor høyt om dem. TV-stasjonen ble umiddelbart anklaget av antirasistiske grupper for å oppfordre til rasisme mot det britisk-pakistanske miljøet. Politiet mente på sin side at dokumentaren kunne fremprovosere raseopptøyer i byen og ba kanalen utsette programmet til etter valget. Channel 4 følte seg presset og trakk dokumentaren fra sendeplanen.

En faktor i all den antirasistiske bekymringen var at det rasistiske British National Party hadde fått snusen i saken og ville benytte seg av den i det kommende lokalvalget. Denne gangen er det en liten gruppe fra det utiltalende English Defence League (EDL) som har kastet seg på. VG er på saken:

Onsdag ettermiddag tok en liten gruppe fra den høyreekstreme og islamfientlige protestgruppen English Defence League stilling foran politihuset sammen med flere som deler deres syn. Med vakthunder, britiske flagg og rasende slagord fremførte de budskapet om at «multikulturalisme» har skylden for at overgrepene kunne finne sted. Også de krevde politimester Shaun Wrights avgang.

Hvordan i all verden kan de ha fått den skrullete ideen om at “multikulturalisme” har skylden for at overgrepene kunne finne sted, da? Tanken har slått flere, som f.eks. formannen i Det muslimske forum, Manzoor Moghal, som skriver rett ut at den “avskyelige historien i Rotherham var fullstendig forutsigbar, for den er en direkte konsekvens multikulturalismen som offentlig sektor og særlig sosialmyndighetene bekjenner seg til”.

Interessant nok er også tidligere parlamentsmedlem for nettopp Rotherham og partikollega av politimester Shaun Wright – som i går kveld trakk seg fra Labour under trussel om suspendering fra partiet – Denis MacShane blant dem som deler EDLs syn på akkurat dette. Men det står ikke å lese i den venstreorienterte avisen The Guardian som VG som bruker som kilde.

Til tross for at fenomenet er utbredt og velkjent og at det er skrevet flere offentlige rapporter om det i 2002, 2003 og 2006, alle spesielt om Rotherham og på hans ansvarsområde, hevder Shaun selv at han er forbauset over sakens karakter og omfang. De aktuelle rapportene? Nei, de har han ikke sett noe til.

Partikollegaen hans har derimot visst nok om saken til å uttale dette til BBC:

A former Labour MP for Rotherham has admitted that he held back from confronting the problem of Asian groups sexually exploiting young girls because he is a “Guardian-reading liberal leftie”.

Denis MacShane, who resigned as an MP in 2012 over expenses fraud for which he was later jailed for six months, said that he was never directly approached during his 18 years as an MP by anyone with allegations of child abuse. Yet he “probably” didn’t do as much as he could have done and should have “burrowed into” the issue, he said.

“I think there was a culture of not wanting to rock the multicultural community boat, if I may put it like that,” he told BBC Radio 4’s World at One.

Det mener da også flere som er intervjuet i rapporten, og alt tyder på at de har rett.

Mange tusen barn og unge har blitt seksuelt, fysisk og psykisk mishandlet, mens de institusjonene som skulle beskytte dem og den politiske ledelsen har sett en annen vei og tidd stille, og det omgivende samfunn har latt dem gjøre det. Offisielle representanter og medier som bevisst har underspilt eller dekket over sakens ubehagelige kjensgjerninger har bidratt ytterligere til unnfallenheten og handlingslammelsen.

For det er selvfølgelig ingen demokratiske rettsstater som ville latt slikt som dette få pågå i stillhet hvis det var grupper av etniske briter (eller et hvilket som helst annet europeisk opprinnelsesland) som bevisst og målrettet gikk etter mindreårige eller unge jenter med innvandrerbakgrunn for å utnytte dem seksuelt, voldta og mishandle dem, sende dem på rundgang mellom slekt og venner og/eller tvinge dem inn i prostitusjon. De fleste kan nok også se for seg de høyst berettigede reaksjonene fra jentenes egne miljøer hvis noe så hårreisende hadde skjedd.

Så VG har et visst poeng: saken har rasistiske undertoner. Men det er ikke, som VG antyder, debatten som er rasistisk. Det er ikke den rasismen politikere, media eller hel- og halvstatlige organisasjoner vanligvis foretrekker å belyse som er på ferde her. I dette tilfellet har nemlig gjerningsmennene rett og slett blitt beskyttet av sitt etniske opphav. Deres etnisistet har vært en sentral faktor som gjorde at de uforstyrret har kunnet utføre sine grove og systematiske forbrytelser i årevis, mens de etnisk britiske og ofre fra andre minoritetsgrupper ikke har fått hjelp og noen tilfeller faktisk fått skylden.

For å si det med The Telegraphs Dan Hodges ord:

We cannot just ignore racism because it doesn’t fit a neat binary perception of the victim being black and the perpetrator being white. When a Pakistani man calls a white child a “white bitch” because she tries to stop him raping her, that isn’t just horrific sexual abuse, it’s also horrific racial abuse.

Those who tried to cover up the racial aspect of these crimes did so because they feared giving “oxygen” to racists. But what kind of perversion is that? You counter racism by covering up racism?

For those who endured the abuse, the racial origin of their attacker will seem irrelevant. But as we’ve seen, it wasn’t irrelevant because it was their racial origin that contributed to the abuse continuing unchecked for so long. That’s why we must never again allow a situation to develop where racism is allowed to flourish simply because it challenges our conventional belief of what racism is.

The children of Rotherham were abused racially, as well as sexually, physically and psychologically. We don’t just have a right to say that, we have an obligation.

Når barn blir voldtatt fordi offentlige representanter er redde for å bli kalt rasister

Så nådde endelig britisk-pakistanske gjengers groteske og systematiske seksuelle overgrep på mindreårige jenter norske hovedstrømsmedier. I VG skriver Jørn Pettersen og Andreas Nielsen om den foreliggende rapporten fra Rotherham under overskriften Sjokkrapport: Minst 1400 barn utsatt for overgrep i en engelsk by, mens Dagbladets Marius Husebø-Evensen gjør oppmerksom på krav om at byens politidirektør må trekke seg etter overgreps-skandalene som ryster England.

Anslagene i rapporten sier at minst 1.400 barn under 16 år er blitt misbrukt gjennom årene. Noen av dem som er intervjuet sier de var redd for å bli beskyldt for rasisme siden flere av barna beskrev overgriperne som asiater. Andre var blitt fortalt av ledere at de skulle overse informasjonen de fikk av barna.

– Det er vanskelig å beskrive de grusomhetene som disse barna er blitt utsatt for, sier professor Alexis Jay.

…

Rapporten avdekker at barn helt ned til 11 års alder skal ha blitt misbrukt og voldtatt av flere menn og senere sendt rundt til andre byer i England hvor nye menn skal ha utført de grusomste handlinger mot dem.

…

I 2010 ble fem menn fengslet for seksuelle overgrep mot yngre jenter, samtidig som den nye rapporten slår fast at flere av ofrene ble behandlet forakt av politiet.

– Vi har sviktet ofrene, medgir byens politimester Jason Harwin overfor BBC.

1400 barn er sjokkerende nok, men da norske hovedmedier av en eller annen grunn ikke har fått med seg det over 11 år gamle fenomenet, er saken langt verre enn det de to avisene fremstiller det som. For Rotherham er bare èn by, men samme type saker gjenfinnes flere andre byer og tettsteder i Nord- og Midt-England som bl.a. Oxford (2013), Rochdale (2012), Lancashire, Yorkshire, Derby, Leeds, Keighley, Sheffield, Blackburn, Peterborough og Huddersfield.

Mønsteret har vært synlig siden 2003 og domfellelsene er etterhvert blitt mange. Seksuelle overgrep – særlig mot barn – utløser som regel et kollektivt ramaskrik fra hele samfunnet, så hvorfor fikk dette pågå i stillhet så lenge? Sannsynligheten taler for at det skyldes gjerningsmennenes kulturelle opphav og/eller etnisitet.

Alt tyder med andre ord på at det er langt flere enn politidirektøren i Rotherham som bør vurdere sin stilling og sine holdninger her.

En rapport fra 2011 viser at hele 2.379 menn ble mistenkt, fengslet eller domfelt bare mellom 2008 og 2011 for å systematisk lure (grooming) mindreårige og/eller utsatte britiske jenter, for senere å utsette dem for voldtekter og andre seksuelle overgrep.

I en annen rapport fra samme år, identifiserte britiske forskere 17 rettssaker siden 1997 – 14 av dem mellom 2008 og 2011 – som involverte menn og jenter mellom 11 og 16 år. Ofrene kom fra 13 forskjellige byer og i hver sak ble to eller flere menn dømt for forbrytelsene. Totalt ble 56 menn, med en gjennomsnittsalder på 28 år, funnet skyldige i forbrytelser som voldtekt, barnebortføringer, “uanstendig” overfall og sex med et barn. Av de 56 var tre hvite, resten var asiatiske. Majoriteten var medlemmer av det britisk-pakistanske miljøet.

Scotland Yard anslår at minst 5.000 britiskfødte barn i dag er sexslaver kontrollert av asiatiske/pakistanske gjenger. De aktuelle mennene oppsøker også jenter som er kommet ut av det i hjemmene deres og truer foreldrene på livet. Bare i Blackburn har hele 385 unge piker fått tilbud om offentlig beskyttelse etter å ha blitt seksuelt utnyttet de to siste årene. Imidlertid ender det ikke sjelden med at det er jentene og familiene deres som må flytte og skaffe seg en ny identitet.

Det er hovedsakelig den Leedsbaserte organisasjonen Coalition for the Removal of Pimping (Crop) som har stått i spissen for å sette saken på dagsorden, mens britiske myndigheter frem til 2011 foretok seg lite eller ingenting til tross for gjentatte oppfordringer fra forskjellige lokalmiljø. Undersøkelser viser at bare i Yorkshire har mer enn 30 mindreårige piker blitt seksuelt utnyttet, og noen blitt tvunget inn i prostitusjon. Så mange som 200 familier har oppsøkt Crop for å få råd og hjelp.

Da Zulfqar Hussain og Qaiser Naveed ble fengslet for bortføring og seksuell mishandling av barn i Blackburn 2007, sto foreldre, sosialarbeidere og lokalpolitikere frem og påpekte at de to mennenes handlinger var del av et urovekkende mønster: “asiatiske”, gifte menn – hovedsakelig av pakistansk opprinnelse – velger seg ut mindreårige, etnisk engelske jenter i særlig sårbare livssituasjoner. Som oftest dreier det seg om jenter som allerede er i sosialtjenestens søkelys eller varetekt pga familieoppløsning og/eller problematisk atferd.

Fremgangsmåten som blir benyttet overfor de mindreårige pikene er stort sett den samme: mennene “skjemmer bort” den aktuelle piken med komplimenter og gaver. Så følger spørsmål om hvem piken f.eks. bor sammen med som en del av mennenes kartlegging av hvilken beskyttelse eller sikkerhet hun har, mtp på eventuelle omsorgspersoners reaksjon på mennenes målbevisste tilnærmelser til piken. Når hun først er kommet inn i gruppen blir hun systematisk misbrukt og går på rundgang mellom mennene. I flere tilfeller har piken også blitt tvunget inn i prostitusjon.

Under rettssaken kom det også frem at foreldre i innvandrertette områder gjentatte ganger hadde klaget over at piker så unge som 12 år var blitt en målgruppe for voksne menns målbevisste seksuelle tilnærmelser. Myndighetene var imidlertid ikke villige til å ta i problemstillingen, noe flere mente skyldtes frykt for rasismeanklager:

The trial came amid growing concern at the attitudes of some Asian men towards white girls which campaigners for women claim few people wish to address.

Parents have complained that in parts of the country with large Asian communities white girls as young as 12 are being targeted for sex by older Asian men yet the authorities are unwilling to act because of fears of being labelled racist.

Ann Cryer, a Labour member of the Commons Home Affairs Select Committee, has been at the forefront of attempting to tackle the problem after receiving complaints from mothers in her constituency about young Asian men targeting their under-age daughters.

Although campaigners claim that hundreds of young girls are already being passed around men within the Asian community for sex, she said that attempts to raise the problem with community leaders had met with little success, with most of them being in a state of denial about it.

Så langt opplysningene som kom frem i 2007. De overveiende britisk-pakistanske mennenes virksomhet ble imidlertid oppdaget allerede i 2003, da TV-stasjonen Channel 4 fikk kjennskap til detaljene i en 18 måneder lang etterforskning av anklager om at unge britisk-pakistanske menn målbevisst så seg ut mindreårige jenter for sex og prostitusjon i byen Keighley. Anklagene ble ansett som “eksplosive” fordi alle mennene var det britiske aviser kaller “asiater”, mens pikene var hvite briter.

Lokalpolitiker for Labour, Anne Cryer, mente da som nå at mennenes kulturelle bakgrunn med arrangerte ekteskap var nøkkelen til å forstå problematikken. Det ble kontant tilbakevist av lederne for det “asiatiske miljøet” og sosialarbeidere.

Men Channel 4 hadde nok stoff til å lage en dokumentar – Edge of the city – og etter planen skulle programmet sendes i 2004. Men som så ofte før i betente saker som dette, ble Channel 4 prompte anklaget av antirasistiske grupper for å oppfordre til rasisme mot det pakistanske miljøet. Det rasistiske British National Party hadde nemlig fått snusen i saken og ville benytte seg av den i det kommende lokalvalget. Politiet mente på sin side at dokumentaren kunne fremprovosere raseopptøyer i byen og ba kanalen utsette programmet til etter valget. Channel 4 følte seg presset og valgte å trekke dokumentaren fra sendeplanen.

På bakgrunn av fengslingen av den såkalte Derby-gjengen i 2011 – og flere domfellelser i nær identiske saker – ble det samme år fremlagt en rapport om gjerningsmennene bak det omfattende sexmisbruket av mindreårige jenter. På bare tre år (2008-2011) var hele 2.379 gjerningsmenn mistenkt for denne virksomheten. Hele 28 prosent av gjerningsmennene, en av fire, var av “asiatisk” opprinnelse. Dette er en betydelig overrepresentasjon, ettersom den spesielle etniske gruppen bare utgjør seks prosent av befolkningen.

But although the figures are likely to provoke controversy, officials warn that they are incomplete and potentially misleading.

The report was ordered after the ringleaders of a Derby gang, which subjected a string of vulnerable girls to rapes and sexual assaults, were jailed earlier this year. Following the case, former home secretary Jack Straw accused some Pakistani men in Britain of seeing white girls as ‘easy meat’ for sexual abuse.

Several police forces have investigations currently going on into gangs suspected of systematically abusing young girls.

The latest figures were revealed in the most detailed assessment yet of a crime that takes place ‘under the radar’.

Civil servants have spent weeks arguing over how best to present the potentially incendiary findings of the six-month study, which examined figures dating back to 2008.

Rapporten viste at av 1.217 identifiserte gjerningsmenn er 346 asiatiske, 367 hvite, 38 svarte, 464 ukjent og to kinesiske. Majoriteten av gjerningsmennene var mellom 18 og 24 år.

Av de 2.083 ofrene for det systematiske sexmisbruket var 61 prosent hvite, og flesteparten 14 eller 15 år. Mange av dem var i barnevernets varetekt eller hadde en historie med rømninger hjemmefra.

Alt i 2007 meldte spørsmålet seg om hvorfor relevante myndigheter var så motvillige til å involvere seg med full kraft i britisk offentlighet:

Schoolgirls in Lancashire and Yorkshire are falling prey to sinister gangs of pimps. Two men have been sent to jail, but the girls’ mothers, not the police, are at the forefront of the crackdown. Why are the authorities so reluctant to get involved?

It seemed a shabby, seedy episode, probably typical of many cases down the years that have involved exploitative men and naive women. Yet, until these convictions, the police in over a dozen towns and cities, including Leeds, Sheffield, Blackburn and Huddersfield, had appeared reluctant to address what many local people had perceived as a growing problem – the groups of men who had been preying on young, vulnerable girls and ensnaring them into prostitution.

It was a very uncomfortable scenario, not least because many of these crimes had an identifiable racial element: the gangs were Asian and the girls were white. The authorities, in the shape of politicians and the police, seemed reluctant to acknowledge this aspect of the crimes; it has been left to the mothers of the victims to speak out.

Politiet og grupper som arbeider for kvinners beskyttelse gjorde oppmerksom på at gruppebasert, målrettet jakt på mindreårige jenter selvsagt ikke begrenset seg til det de beskrev som muslimske miljøer, innrømmet likevel at de var bekymret for holdningene noen unge muslimske menn utviste overfor hvite jenter. Foreldre til mindreårige jenter mente at de kriminelle nettverkene fikk forsette å utnytte unge piker fordi myndighetene ikke var villige til å gripe inn av frykt for å skade samfunnsrelasjonene i områder med store etniske minoriteter.

The case took 16 months to come to court. In the meantime, other pimps, undeterred by the impending trial, continued to go about their business.

So what are the police doing? Lancashire police say that in the past few months they have sent letters to 70 men who were believed to be spending an unusual amount of time with young girls. The letters warn the men that the girls are underage; the men are required to sign the letter, confirming they have received and read it.

The details are left on file – but there is no guarantee that the police will take any further action if the grooming continues.

Blackburn, in common with many northern towns, is experiencing a huge upsurge in pimping, and it is an unpalatable truth for the authorities – and indeed the police – that many of the newest wave of pimps come from within the Asian community.

Moren til et av de mindreårige ofrene ble eksplisitt fortalt av en representant for politiet at man ikke ønsket å forårsake eventuelle raseopptøyer ved å arrestere pakistanske menn for seksualforbrytelser. Mange mener derfor at politiets, antirasisters og hvite liberaleres motvilje mot å erkjenne problematikken og myndighetenes frykt for uro og opptøyer, har ført til at enda flere mindreårige piker er blitt seksuelt utnyttet.

Flere familier har i samråd med advokater varslet søksmål mot politiet for manglende beskyttelse av barn mot seksualforbrytere, noe som i så fall vil bli den hittil største sivile rettsaken mot britisk politi.

Organisasjoner og (selvutnevnte) ledere i gjerningsmennenes nærmiljø har heller ikke vært utpreget ivrige etter å ta tak i problemet. Daværende barneminister Tim Loughton ble gjenstand for sterk kritikk for en uttalelse om at lukkede asiatiske miljøer hadde ignorert barnesex-gjenger. Han la til at kriminelle unngikk å bli oppdaget både på grunn av holdninger innad i miljøet, så vel som myndighetenes “politiske korrekthet og forsiktighet vedr. raserelasjoner”. Han er ikke den eneste politikeren som har påpekt at kombinasjonen av holdninger innad i det pakistanske miljøet, kulturforskjeller og myndighetenes unnvikende holdning har ført til at det systematiske sexmisbruket har fått pågå. Etter en offentlig undersøkelse i forbindelse med en identisk type rettssak i november 2011, pådro tidligere innenriksminister for Labour, Jack Straw, seg kraftig kritikk fra partikollega Keith Vaz og flere antirasistiske organisasjoner da han pekte på det pakistanske miljøet i Storbritannia:

“Pakistanis, let’s be clear, are not the only people who commit sexual offences, and overwhelmingly the sex offenders’ wings of prisons are full of white sex offenders.

“But there is a specific problem which involves Pakistani heritage men … who target vulnerable young white girls.

“We need to get the Pakistani community to think much more clearly about why this is going on and to be more open about the problems that are leading to a number of Pakistani heritage men thinking it is OK to target white girls in this way.”

Straw called on the British Pakistani community to be “more open” about the issue. “These young men are in a western society, in any event, they act like any other young men, they’re fizzing and popping with testosterone, they want some outlet for that, but Pakistani heritage girls are off-limits and they are expected to marry a Pakistani girl from Pakistan, typically,” he said.

“So they then seek other avenues and they see these young women, white girls who are vulnerable, some of them in care … who they think are easy meat.

Vaz anklaget Straw for “stereotyping” og insisterte på at sakene ikke er symbolske for noe “kulturelt problem”.

Straw nektet å beklage uttalelsene, og dagen etter sto organisasjoner for britiske hinduer og sikher frem med anklager om samme type forbrytelser mot jenter fra deres miljøer. Hovedsakelig pakistanske menn gikk etter svært unge jenter, som deretter ble misbrukt seksuelt av mennene og deres slektninger. Flere skal også ha blitt presset til å konvertere til islam. – Dette har vært et seriøst problem det siste tiåret, sa Hardeep Singh fra Network of Sikh Organizations (NSO).

Som den første fra bri­tiske påtale­myn­dig­he­ter, påpekte stats­ad­vo­kat Nazir Afzal at menns mål­ret­tede jakt på mindre­årige, bri­tiske jen­ter for sek­su­elt mis­bruk var et pro­blem i spe­si­elt “asia­tiske mil­jøer”. Etter flere retts­sa­ker uttalte Afzal også at det var “umu­lig å ikke merke seg at over­gri­perne er asia­tiske og ofrene ikke”.

Han uttalte også at kul­tu­rell baga­sje og kvin­ners sta­tus blant noen menn i disse mil­jø­ene bidrar til deres mang­lende respekt for kvin­ners rettigheter.

Det skjedde i 2012.

Etter direktøren ved Ramadanstiftelsen Mohammed Shafiqs oppfatning, har politiet vært overforsiktige fordi de fryktet å bli kalt rasister. – Disse mennene er kriminelle og burde bli behandlet som kriminelle – uavhengig av deres rase, la han til.

Men det ble de ikke – de ble i stedet ansett som medlemmer av en særlig gruppe og behandlet deretter. Fordi myndighetene og andre ønsket å trå varlig overfor gruppen som helhet, ble de kriminelle elementene beskyttet av det faktum at resten av gruppen er lovlydige borgere. At dette miljøets selvutnevnte talspersoner hele tiden har fornektet problemstillingen har ikke hjulpet. Rasismebeskyldningene har til tider haglet og først da folk med minoritetsbakgrunn som Afzal, Shafiq og Dr. Taj Hargey kom på banen, ble det fart i feltet.

Selv har jeg fulgt og skrevet mye om disse sakene på document.no siden 2007. Det sluttet jeg med i 2012, for jeg ble så rasende og fortvilet over de forferdelige overgrepene og de ynkelige reaksjonene de ble møtt med at det etterhvert gikk på nattesøvnen løs.

Den angivelige sjokkrapporten – om et nå minst 11 år gammelt, kjent fenomen – viser at “toppledere har underspilt omfanget av det som er skjedd. Politiet i South Yorkshire har unnlatt å prioritere sakene”, skriver VG. Det er sikkert og visst at de gjorde. Men hva gjorde denne unnfallenheten mulig? Er det noen som tror at politikere, politiet og andre statlige ledere kan unngå å gjøre jobben sin, hvis sivilsamfunnet – med pressen i spissen – gjør sin?

Det er vel få om noen som egentlig vet hvordan vi som samfunn kom til det punktet hvor systematisk seksuell utnyttelse av barn får pågå i årevis mens myndigheter, ledere for offentlige institusjoner, sivile eller antirasistiske organisasjoner og store deler av media vender blinde øyne og døve ører til bare fordi gjerningsmennenes opphav gjør saken ubekvem, men her er vi altså. Dette er hva ledelse, administrasjon og diverse organisasjoner i liberale demokratier kan få seg til å gjøre i toleransens, antirasismens og multikulturens navn. Det er bare å innse at en av Europas eldste rettsstater blir ledet av politikere og byråkrater som i ubekvemme saker heller kaster Rødhette til ulven og later som om man ikke hører når han spiser, enn å risikere at noen – gud forby – skulle skrive “rasist” på deres eget, dyrebare saueskinn.

Det spørs om det har hjulpet, for skinnet ser så allikevel lurvete ut nå. Helt uten påskrift.

…

Les også The Telegraphs Dan Hodges kommentar:
“Those who tried to cover up the racial aspect of these crimes did so because they feared giving “oxygen” to racists. But what kind of perversion is that? You counter racism by covering up racism?

For those who endured the abuse, the racial origin of their attacker will seem irrelevant. But as we’ve seen, it wasn’t irrelevant because it was their racial origin that contributed to the abuse continuing unchecked for so long. That’s why we must never again allow a situation to develop where racism is allowed to flourish simply because it challenges our conventional belief of what racism is.

The children of Rotherham were abused racially, as well as sexually, physically and psychologically. We don’t just have a right to say that, we have an obligation.”

The Independents Yasmin Alibhai Brown legger heller ikke fingrene i mellom:
That said, the Rotherham report will, I hope, stop the apologists and silence their usual denials and pretexts. I mean the anti-racists, academics and time serving public service workers who have been defensive and unwilling to condemn what they should.

I can imagine what the talk will be among Asians in Rotherham today. Good people of course will feel shame. Lots, however, will not, and instead will blame the system or the victims – young girls from disadvantaged backgrounds who were lured with cheap gifts and false affection. Such children are seen as trash, low life, by their rapists as well as the authorities, including the police.

The perpetrators are not paedophiles in the normal sense of the word. Racial and cultural odium as much as ugly lust and power drives them to abuse. Most of them are also irreversibly misogynist. It is a lethal mix, this sexist psychopathy.

Tornerose sov i hundre år

I en artikkel i dagens Aftenposten forklarer redaktør i tenketanken Manifest, Mímir Kristjánsson, hvorfor norsk venstreside har glimret med sitt fravær når det gjelder det påviselig økende jødehatet i Europa. Artikkelen er bemerkelsesverdig, for Kristjánsson belyser i èn setning hvor problemet ligger: man har ganske enkelt fravalgt virkeligheten til fordel for egen ønsketenkning:

Selv kjenner jeg også på en stokk naiv motvilje mot å tro at antisemittisme finnes, ganske enkelt fordi jeg så sterkt ønsker at det ikke burde finnes.

Det er bare det at sterke ønsker ikke hjelper stort:

Tallenes tale er klar: Jødehat er et voksende problem både i Europa og her hjemme i Norge.

Det var slett ikke verst, når vi nå skriver august 2014. Det er bare fire små år etter at Sosialistisk Venstrepartis Kristin Halvorsen og Arbeiderpartiets Arild Stokkan-Grande falt ned fra månen i forbindelse med NRK-journalist Tormod Strands reportasje om økende jødehat i Norge. I 2010.

Så Kristjánsson skal ha for selvinnsikten sin. Der han ærlig forklarer at han bekvemt har sett det han ville se, dekket Halvorsen og Stokkan-Grande seg bak at de angivelig delte sin fåkunne med flertallet. Det het seg følgelig at de fleste burde sett det og at de fleste ikke hadde vært klar over det.

Jaha, så det var sjokkerende nytt i 2010 da, eller? Ikke så veldig:

Allerede i 2003 ble det kjent at EUs kontor for overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) valgte å underslå en 112-siders rapport om antisemittisme i Europa. Hvorfor? Akk, man hadde uheldigvis funnet at jødehatet kom fra helt feil hold: det var ikke de vanlige mistenkte – hvite, innfødte nynazister og høyreekstremister – men muslimske innvandrere som hovedsakelig sto bak angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. I norske hovedmedier var det så vidt meg bekjent bare Aftenpostens Harald Stanghelle som skrev om det, mens flere uavhengige blogger fulgte opp.

Det faktum at det nå bor 17 millioner muslimer i Europa, har på sin spesielle måte bidratt til økende jødehat. Ikke fordi det kan settes likhetstegn mellom jødehat og islam, men det er importert en brutalisering i europeisk Midtøsten-debatt. Dette er noe av det vanskeligste å erkjenne: EUs kontor til overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) – for sikkerhets skyld plassert i Wien – har gitt opp å fremlegge en rapport om antisemittisme i Europa. En 112-siders foreløpig rapport ble utarbeidet av forskere ved et universitet i Berlin, men EUMCs ledelse la den til side fordi rapporten pekte på at muslimske innvandere står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. Da ble dette for vanskelig for EUs rasismebekjempere: En minoritet som selv trenger storsamfunnets beskyttelse, organiserer angrep på en annen.

I 2004 la følgelig EUMCs frem en ny rapport. Den viste også at jødehatet de siste årene hadde økt i Belgia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Storbritannia, men lykkeligvis – og til tross for jødiske organisasjoners protester – konkluderte den med at “unge, fremmedgjorte, hvite europeere” var ansvarlige, så da fikk rapporten en viss gjenklang i Europas politiske klasse.

Det var imidlertid ingen tilfeldighet at de aktuelle rapportene kom. De forutgående undersøkelsene ble iverksatt nettopp fordi det i utgangspunktet ble rapportert om økende trakassering og vold mot jøder i flere europeiske land. EUs politikere var med andre ord allerede klar over at jødehatet var i vekst, problemet oppsto først da deres eget antirasistiske organ pekte på hvem som i overveiende grad sto bak.

I andre land, som for eksempel Sverige og Danmark, har da også det økende jødehatet vært kjent og debattert offentlig i årevis. Her hjemme løste man det penible problemet med å sammenstille jødehat og islamofobi, mens politikere som Høyres Erna Solberg plapret løs om at muslimer ble “hetset på samme måte som jødene ble det på 30-tallet”. Vi står følgelig i den paradoksale situasjonen at de gamle jødene blir trakassert og overfalt av de nye – mens våre hjemlige liberale venstre- eller høyresnodde jatter med.

Men ti år etter alle rapportene – og fem år etter at muslimske unge menn gikk høylytt på jødejakt i Oslo sentrum – kommer altså Manifests Kristjánsson på banen og innrømmer det de fleste andre har forstått for lenge siden: man valgte å ikke se. Innrømmelsen er dog en begynnelse og vil forhåpentligvis lede til enda en erkjennelse:

I ly av den fremherskende, villede blindheten, har jødehatet kunnet trives og vokse i fred. Og det er ikke til å komme fra; det er blitt tilnærmet stuerent i den grad at det har forflyttet seg over i hovedstrømmen. Dette tydeliggjøres av, som Jon Hustad skriver, at NRKs egen USA-korrespondent Gro Holm og internkontrollen ikke engang reagerte på den nynazistiske innholdet i dokumentasjonen hun fant det for godt å bruke til å understreke sitt eget poeng om jøder og jøders skjulte makt. Det får da også passere uten kritikk i øvrige medier. På Facebook sitter en anerkjent regissør og legger ut om de samme konspirasjonsteoriene. Det får da også passere uten kritikk i øvrige medier. Forstander i Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, oppmuntrer selv til konspirasjonstenking og hevder at “mange muslimer” mener jøder står bak både dette og hint – den nylige terrortrusselen mot Norge, inkl. Det får også passere uten kritikk i øvrige medier. Ingen får seg til å adressere en, hvis det Ghozlan sier stemmer, farlig konspirasjonstankegang og i så fall utbredt antisemittisme i muslimske miljøer.

Den israelkritiske norske pressen generelt, skribenter spesielt og ledere for muslimske organisasjoner opererer systematisk med begreper kjent fra nazisistisk terminologi om israelsk politikk og benytter regelmessig ord som “folkemord”, “massakre” og “Holocaust”. Mens det øvrige kommentariatet følger på. Den som vil se, kan bare ta seg en to-tre timers rundtur i landets kommentarfelt eller på sosiale medier, hvor det nå er flust av Hitler-hyllester, konspirasjonsteorier om jøder og åpne ønsker om et nytt Holocaust. Ikke sjelden fra de nye jødene.

Det skyldes sannsynligvis at dette idag oppfattes som vanlig politisk debatt og/eller at det ikke regnes som hatefullt når det kommer fra riktig kant. For da dreier det seg visstnok bare om “kjempeengasjement”, som gruppeleder Gry Veronica Engli i Hamar Ap forklarte da en gjeng AUF`ere ble grepet i blatant jødehat på Facebook i 2012. Eller “jødekritiske ytringer”, som partikollega Grethe Mikaelsen, foretrakk å kalle det. I Sverige må den Sosialdemokratiske politikeren Omar Omeirat forlate partiet etter å ha skrevet på Facebook at palestinere blir “myrdet av jødesvin”. Det finnes åpenbart fortsatt en slags anstendighet på den propalestinske venstresiden, men som vanlig lyder forklaringen at man blir jo så opprørt, må vite.

Det blir jeg rett som det er også, men jeg tenker og skriver ikke “muslimsvin” av den grunn. Denslags hører absolutt ingen steder hjemme, og alle ved sine fulle fem ville ha reagert kontant. Det norske kommentariat – med alle våre statsstøttede antirasister i spissen – ville med rette ha falt som et lass med murstein over en som skrev noe slikt. Rekk opp hånden alle som tror at det offentlige Norge generelt og venstresiden spesielt ville ha latt vedkommende slippe med en forklaring at man bare var så opprørt over Den islamske statens (IS) grusomme fremferd mot kristne og andre religiøse minoriteter i Irak?

Men selvsagt, dette er jo helt annerledes. Kjempeengasjementet skyldes humanitære årsaker. Man er så opptatt av den humane siden av saken og da blir man jo helt ute av seg. I tråd med Kristjánssons forbausende innrømmelse, skal jeg komme med en selv: personlig har jeg faktisk alltid trodd på at det lå et ærlig, humanitært engasjement bak dette. Etter denne omgangen tror jeg ikke lenger det. Ikke på bakteppe av Syria, Irak, Congo og Nigeria. Konfliktene der er mye, mye verre og de har en ting til felles: ingen av dem utløser noe i nærheten av det samme “kjempeengasjementet” blant alle humanistene som befolker norsk presse og norsk-muslimske organisasjoner. Man må gjerne påberope seg eget humanitært engasjement til man blir rød i fjeset, men så påfallende selektivt som dette humanitære engasjementet arter seg, er det vanskelig ikke å konkludere med at det handler om noe annet.

Hva det er, vet de vel best selv. Men helheltsbildet som avtegner seg, er et svært ubehagelig skue og det er forbløffende at oppegående israelkritikere tilsynelatende ikke ser det.

Mens vi venter på at flere enn Mimir Kristjánsson skal åpne øynene, kan vi andre ta en grundig titt på hva som passerer som politisk debatt i sosiale medier om dagen, og samtidig notere oss våre statlig støttede antirasisters øredøvende taushet. Gikk det utover noen andre, ville det – som det burde – blitt ramaskrik. Det har så langt uteblitt. Kristjánsson er på sin side både redelig og tøff nok til å beklage overfor vår jødiske befolkning:

For min egen del kan jeg bare si det slik: I mange år trodde jeg jødehat var et marginalt, nærmest ikke-eksisterende problem i Norge.

Det var kanskje ønsketenking, men jeg trodde jødehat var noe vi kvittet oss med på 40-tallet. Dessverre tok jeg feil, og for det kan jeg ikke annet enn å beklage dypt og inderlig overfor norske jøder.

Han trodde, mot det som altså burde ha vært bedre vitende. Nå har han tydeligvis skiftet mening, hvilket tyder på at han har – som mange andre – tilbrakt de siste ukene på sosiale medier og således fått det åpenlyse jødehatet rett i fleisen. Takket være hans og andres vilje til å se bort fra realitetene til fordel for egen ønsketenking, står vi idag med et problem som har vokst seg stort. Men nå som Kristjánsson fortjenstfullt har nådd frem til en erkjennelse og unnskyldning for egen svikt, er det kanskje håp om en kraftig motreaksjon på det triste faktum at flere opplever det som fritt frem å gi åpent uttrykk for konspirasjonsteorier, regelrett nazistisk tankegods og oppfordringer til vold mot Europas sårbare jødiske minoritet?

Når frihet brukes til å støtte egen og andres ufrihet

Etter at Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) ga Frankrike medhold i at forbudet mot de islamistiske plaggene niqab og burka, samt andre ansiktstildekkende plagg, er klart innenfor Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen, vurderer både Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet et mulig lovforbud i Norge.

Debatten har siden gått høyt i norske medier, men en av nyhetsartiklene om temaet peker seg ut med sin fullstendige mangel på kritisk distanse. NRKs journalister Hina Jalil, Grethe Kielland Jenssen og Nora Evensmo Hvistendahl stiller seg modig opp på de angivelig undertryktes side og koseprater med seks kvinner fra det de beskriver som den “muslimske organisasjonen” Sisters corner (SC). Den jevne muslim vil sannsynligvis protestere på beskrivelsen “muslimsk”, for de aktuelle kvinnene er islamistiske aktivister mer enn ordinære muslimer. Den mest kjente av medlemmene i SC, Leyla Hasic, har da også opptrådt på Islam nets arrangementer. Ifølge Linda Alzaghari i Minotenk har det vært en liten oppsving i niqabbruk blant unge kvinner, og de er knyttet til miljøene rundt Islam net og Profetens ummah.

Men de har det vondt nå, forteller NRK oss, for de føler alle “sinne, bekymring, tristhet”.

Kvinnegruppen mener et forbud vil innskrenke friheten til kvinner som i dag går med nikab.

– Hvis jeg skal være ute i det frie samfunnet, er det viktig for meg at jeg har valgmuligheten til å ta på meg nikab. Med et forbud kan man ikke gå på jobb eller ut av huset i det hele tatt. Det er mannen i huset som kommer til å overta disse oppgavene, sier Leyla Hasic og legger til:

– Jeg synes det er helt forferdelig at man da skal velge å stenge kvinner inne. Det er ikke vi som velger det selv, men vi blir tvunget til å være hjemme med et forbud.

Kvinnene forteller om trakassering i det daglige, og at folk bare “ser på som om det er helt greit”. – Er det ingen menn eller damer som føler med oss?, lurer Leyla Hasic på.

Nei, det er nok ikke det. Og det er det flere årsaker til. De som velger niqab frivillig – eller tvinger kvinner til å iføre seg plagget – bekjenner seg til en spesiell retning av islam, som løst kan benevnes som islamisme. Retningen er for alle formål ekstrem, og de fleste muslimer tar avstand fra den. Hva den innebærer kan vi se av fremferden til Taliban i Afghanistan, Al-Shabaab i Somalia, Boko Haram i Nigeria og ISIS i Irak. Islamismen er en renhetsideologi, og derfor generelt menneskefiendtlig, undertrykkende og voldelig. Annerledestroende, også andre islamske retninger, har særdeles dårlige kår under den. Islamister kan være uenige om virkemidlene, men de har til felles at de ønsker å innrette samfunnet etter deres spesielle tolkning av islam og sharialover, og i flere land kjemper de fysisk for innføringen av sharia, inklusive hele herligheten med offentlige henrettelser for utroskap, pisking for det som anses for umoralsk atferd og amputering av lemmer for småkriminalitet som tyveri. I Europa er de imidlertid henvist til å bedrive politisk aktivisme.

Og det gjør de – menn som, utrolig nok, kvinner.

For det er lite eller ingenting som tyder på at den vanlige undertrykte muslimske kvinner-fortellingen gjelder for våre hjemlige niqab-aktivister. Tvert i mot er det all grunn til å tro dem når de sier de har valgt det selv. Da står vi igjen med det faktum at de bevisst og frivillig har valgt å bekjenne seg til og fronte en ideologi som mens vi debatterer, er årsaken til at barn, kvinner og menn som anses for å være vantro blir slaktet ned av det siste skuddet på en råtten stamme: ISIS og deres nyopprettede kalifat i Irak.

Etnisk norske tastaturtolerante bør skrive seg bak øret at Hasics og Salaouatchis foretrukne religiøse retning først og fremt går utover andre muslimer – alle de som ikke er islamister eller salafister. Det er ikke de norske liberale eller deres barn som først merker presset i lokalområder hvor kvinner som Hasic og Salaouatchi vinner terreng. Niqab og burka har, som de fleste andre symboler, to funksjoner: det viser hva bæreren er og det viser hva ikke-bærere er. Selv ikke konservative muslimer med hijab finner nåde som rettroende eller anstendige nok blant de mer nidkjære islamistene, for ikke å snakke om dem som faktisk tar seg friheten å gå med bart hår. I demokratiske rettstater blir vanlige muslimer bare utsatt for islamistenes verbale tilrettevisninger og der de sistnevnte blir mange nok: trusler og press for å følge en strengere religiøs praksis. I lovløse stater som det nye kalifatet, blir de utsatt for undertrykkelse og vold.

Den vanligvis tildekkede lederen for SC, Somia Salaouatchi, proklamerer at hun vil flytte fra Norge hvis niqab blir forbudt:

I dag er det mellom 50 og 100 kvinner som bruker nikab i Norge, og flere av dem har god utdanning. Kvinnene i Sisters corner mener et nikab-forbud vil gjøre at flere av disse kvinnene reiser fra Norge.

– Skjer det, tar jeg med meg familien min og drar til et sted som kan la meg være kvinne uten å presse meg, sier .

Å velge å gå med nikab i Norge har ikke bare vært enkelt.

– Vi gjør det med hjertet og i praksis er det lett å gå med, men vi møter mye trøkk. Senest i dag ble en høygravid venninne skjelt ut på grov måte på vei til legen. Det opplever vi alle. Det blir mer og mer fysisk vold også, til og med foran barna, sier Salaouatchi.

Det er selvfølgelig trist å høre at folk i Norge er så uoppdragne at de skjeller ut andre på åpen gate, men disse kvinnene har foretatt et bevisst valg og de vet selv hva det er de har valgt å støtte.

I Irak har de fleste kvinnene ikke valgt selv, men der får de nå håndfast hjelp til å velge riktig – av nettopp kvinnelige islamister, som håndhever undertrykkelsen av sine medsøstre med vold:

The al-Khansaa Brigade is ISIS’s all-female moral police, established in Raqqa soon after ISIS took over the city a few months ago. “We have established the brigade to raise awareness of our religion among women, and to punish women who do not abide by the law,” Abu Ahmad, an ISIS official in Raqqa, told Syria Deeply’s Ahmad al-Bahri. Ahmad emphasized that the brigade has its own facilities to avoid mingling among men and women. “Jihad,” he told al-Bahri, “is not a man-only duty. Women must do their part as well.”

The institution of female enforcers for female morality makes a certain kind of sense if you take the prohibition against sexes mingling to its logical extreme. Still, ISIS in Raqqa may be the only jihadi group employing this kind of logic. In other jihadi groups, “it is men who enforce modesty in public,” explains Thomas Hegghammer, an expert on Islamist militancy affiliated with the Norwegian Defence Research Establishment, via email. Nor has the practice spread elsewhere in the Islamic State’s self-declared caliphate. The al-Khansaa Brigade may be what Hegghammer calls a “short-lived stunt in a single city.”

Nyhetskilder i regionen antyder at kvinnebrigaden ble opprettet for å løse problemet med menn som kler seg i niqab eller burka. I Europa finnes det for eksempel tilfeller der kriminelle har brukt de heldekkende plaggene ved selve forbrytelsen eller under flukten. I kalifatet har mannlige motstandere av ISIS forkledd seg som tildekkede kvinner for å komme seg forbi sjekkpunkter, og da ISIS-menn ikke selv er villige til å inspisere hva som eventuelt befinner seg under tildekningen, har de i stedet fått kvinner til utføre jobben.

Det later imidlertid til at disse kvinnenes mandat er utvidet eller at de har tilegnet seg autoritet på egenhånd:

One female teenager in Raqqa told Syria Deeply that she had been snatched from the street by a group of armed women for walking without an escort and wearing her headscarf incorrectly. “Nobody talked to me or told me the reason for my detention,” she told al-Bahri. “One of the women in the brigade came over, pointing her firearm at me. She then tested my knowledge of prayer, fasting, and hijab.”

In other words, whatever job the group was formed for, the women of the al-Khansaa Brigade aren’t just staffing checkpoints anymore. Hegghammer says whether or not female morality enforcement brigades spread more widely, their presence in Raqaa is indicative of a bigger, slow-moving shift toward allowing women “more operative” roles in the jihadi movement. “There is a process of female emancipation taking place in the jihadi movement, albeit a very limited (and morbid) one,” Hegghammer says.

Mens de islamistiske kvinnene utfolder seg i kalifatet, sitter hundrevis av kvinner som Hasic og Salaouatchi i Europa på sosiale medier og uttrykker støtte til dem og deres mannlige medskyldige. De har selv hatt friheten til å velge, og den bruker de altså til å heie på de som med vold undertrykker og fratar andre kvinner både frihet og valgfrihet, og ofte også liv og helse.

Samtidig ber de tynt om en frihet de ikke unner noen andre.

Men Salaouatchi, Hasic og de andre niqab-aktivistene har åpenbart ingen problemer med undertrykkelse; de har bare et problem med at de her i Europa ikke er en posisjon der de selv kan utøve den. Det kan deres trosfeller i Irak og andre steder, og hva det resulterer i, fremstår klart for alle som vil se.

Så hvorfor i all verdens navn og riker skal liberale europeiske demokratier tillate disse kvinnene å iføre seg symboler på egen bekjennelse til religiøs herrementalitet og undertrykkelse, vold og drap på annerledestenkende i demokratiets og frihetens navn? Deres religiøse ideologi er på fremmarsj og sprer sorg, redsel, tortur og død rundt seg – ikke minst for minoriteter, hvorav mange medlemmer har søkt tilflukt i det samme Europa hvor nå kvinner som dette frivillig og aktivt fremmer svineriet.

And the women of ISIS may find an enthusiastic fan base among ISIS’s many female supporters internationally. Hegghammer points to the hundreds of Islamist women in Europe who express support for ISIS on social media. “Many of them are eager to portray themselves as strong women and often make fun of the Western stereotype of ‘the oppressed Muslim woman,’” he says. “On social media at least, I think we can speak of a nascent ‘jihadi girl power’ subculture.”

Raqaa’s experience shows, “jihadi girl power” often comes at other women’s expense.

Ja, det gjør det. Som med alle andre totalitære, voldsbejaende ideologier.

Ekspert på militant islamisme Thomas Hegghammers beskrivelse av Europas kvinnelige islamister passer på en prikk på blant andre Leyla Hasics virksomhet i Norge. De forkler riktignok sin aktivisme i religiøse gevanter og offerretorikk, men de er hva de er – og de har selv valgt det: tilhengere av en intolerant og menneskefiendtlig religiøs strømning, og der den vinner frem, der flyter det blod.

Det finnes dessverre kvinnelige nazister, det finnes kvinnelige stalinister, kvinnelige høyreekstremister, kvinnelige venstreekstremister og det finnes kvinnelige islamister. Det som ikke finnes, er noen fornuftig grunn til å utvise noe mer toleranse for den siste gruppen enn de første.

En politikk for økende klasseforskjeller

Artikkelen sto først på trykk i Morgenbladet 27. juni 2014, og republiseres her med tillatelse fra MB.

Norges æra som oljenasjon har nådd toppen, erklærte leder av finanskomiteen, Hans Olav Syversen nylig. Prognosene for olje og gassektoren neste år ligger 41 milliarder lavere enn budsjett. Nye tall på eldrebølgen er også offentliggjort: antallet personer over 65 år vil dobles til over 1,2 millioner i 2040. Og mellom disse store tallene: Kronprinsparet følger i Ap-leder Jonas Gahr Støres fotspor og sender sine barn på en rådyr privatskole.

Alt dette er tegn i tiden, slik jeg ser det: vår sosialdemokratiske samfunnsordning er i oppløsning. I hvert fall er den under kraftig press. Norge står overfor utgifter så enorme de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Kort sagt viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt.

Oljen er en ressurs vi ikke kan trylle frem. Eldrebølgen er det heller ikke stort å få gjort med; et land har nå en gang den befolkningen det har. Men noe kan faktisk kontrolleres. Det er her den rekordhøye og -raske befolkningsveksten kommer inn i bildet. I motsetning til eldrebølgen er ikke den et slags naturfenomen som ikke kan styres politisk, slik mange innvandringsoptimister foretrekker å fremstille det som. Selv er jeg med årene blitt pessimist. I den norske kosen blir ikke bærere av pessimistiske budskap spesielt populære. Likevel, det er lite eller ingen ting som tilsier at man burde være noe annet.

Norge har i dag en av de høyeste befolkningsøkningene i Europa. Veksten, som hovedsakelig er innvandringsdrevet (70 prosent), har oversteget fødselstallene i seks år på rad. På ti år har innvandrerbefolkningen mer enn fordoblet seg fra 324.000 til 710.000. Og ifølge SSB vil nesten halvparten av Oslos befolkning være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre i 2040. Av disse vil syv av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området.

Mer enn en debatt om kulturforskjeller er dette en debatt om økonomi. Utfra SSBs tall beregnet Finansavisen at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012, betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100. Til sammenligning er 2900.000.000.000 litt mindre enn vi vil bruke på hele helsesektoren i samme periode. Det nærmeste vi kan komme er vel utgiftene til Forsvaret. Og ettersom innvandringen har økt jevnt og trutt de siste 20 årene, er dette bildet faktisk realistisk; med mindre Erna Solbergs regjering gjør noen kraftige politiske grep. Og til nå er det lite som tyder på en slik handlekraft. Den blå-blå regjeringen har til nå vært passive og helt uten profil i innvandringspolitikken.

Det er dyrt å vokse – men befolkningsveksten vil også gi oss inntekter? Ja, dette stemmer, men for dem som tror at veksten vil finansiere seg selv via skatter og avgifter, vil en rapport fra samfunnsanalysebyrået Agenda Kaupang (AK) være nedslående lesning. Agenda Kaupang utredning viser nemlig at byens skatteinntekter høyst sannsynlig vil bli mindre – samtidig som sosialbudsjettet øker. Dette forholdet skyldes hvem som flytter inn og hvem som flytter ut av byen. Innvandrere har jevnt over lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser, hvilket ble påpekt av Brochmann-utvalget allerede for tre år siden. Tallene vi kan bygge resonnementet på her er SSBs statistikk fra 2012, som viste at innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Det er ikke bare veksten i seg selv, men måten vi vokser på, som kan slå oss “konkurs”.

Vi kan selvsagt ønske at arbeidsinnvandringen er lønnsom nok til å demme opp for denne utviklingen. Men SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp. Neste spørsmål er derfor hvem som virvles inn i denne underskuddsspiralen. Seniorforsker i SSB, Erling Holmøy, uttalte i forbindelse med Finansavisens beregninger at «kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen». Og det arter seg for gjennomsnittsnordmannen som en «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning». SSB-forskeren peker på den klassedimensjonen som mange er så blinde for.

For det er en gjennomgående tendens i denne debatten at den føres av politikere, bedriftseiere og den øvre middelklassen, som heier på arbeidsinnvandringen. Særlig Høyre er pådriver for at «næringslivets behov skal være fokus i innvandringsprosessen». Ikke rart, ettersom disse gruppene har store fordeler av den. Mange forskere derimot, som har som jobb å formidle de reelle saksforholdene, er mer bekymret. Sammen med dem som må bære de økonomiske og sosiale omkostningene i hverdagen.

Det er et faktum at arbeidsinnvandring fortrenger enkelte grupper av norske arbeidstagere. Norsk ungdom blir for eksempel fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige, og det rammer, ifølge NHO, «hovedsakelig de med lav kompetanse”. Det finnes ingen tilsvarende effekt for dem med høy utdanning. Grupper som gjennomgående er positive til arbeidsinnvandring, men som heller ikke risikerer å miste jobben på grunn av den.

Innvandringsdebatten er på mange måter en debatt om klasse. Den handler om en norsk underklasse, de som er ufaglærte og uutdannet og bor i de billige delene av byene hvor hovedkontigenten av innvandrerne bor. De opplever at fattigdommen brer seg i nabolagene (for fattigdom er også mest utbredt blant innvandrere) og det blir økt konkurranse om et begrenset antall arbeidsplasser, boliger, offentlige tjenester og velferd. De vil bli igjen etter middelklassens «hvite flukt», og de kommer aldri til å flytte sine barn til Montesorri. Den innvandringspolitikken Norge har ført – og fremdeles fører – er blitt kalt mye rart, for eksempel «Det nye vi». Egentlig er det en politikk for økende klasse- og inntektsforskjeller.

Kombinert med økonomiske nedgangstider er den norske innvandringspolitikken en oppskrift på sosial uro. Dette ser vi konturene av i land som er hardere rammet av den økonomiske krisen enn Norge er. Erna Solberg og Siv Jensen kan fortsette å ta sjansen på at nedgangstider aldri vil ramme oss. Eller de kan få ut fingeren og starte en faktabasert og saklig debatt om den norske samfunnsmodellen.

Ett skritt nærmere kommunevalget også

Høyres Kristin Vinje: Ett skritt nærmere OL

En hverdagskonflikt i Det nye Norge

Politiet har bedt om, og fått, fire ukers varetektsfengsling med brev- og besøksforbud for mannen som er siktet for drapsforsøk på en nabo på Bjerke. I fengslingskjennelsen finner Oslo tingrett at det er sannsynlighetsovervekt for at det ikke er tale om en nødvergehandling slik siktede selv hevder, og at det “etter rettens syn foreligger en reell mulighet for å kontakte og påvirke vitner, og det er en nærliggende fare – og sannsynlighetsovervekt – for at siktede vil benytte denne til å forspille bevis dersom han får den. Dette ved å påvirke vitneforklaringer og/eller tilpasse egen forklaring med vitner.”

For som så ofte før i slike saker, viser det seg at gjerningsmannen er straffedømt for flere voldsepisoder fra før:

I april 2004 ble han dømt til fem måneders fengsel for å ha slått til tre menn i forbindelse med en krangel som oppsto på et utested noen måneder i forveien.

Siktede ble ifølge dommen irritert i forbindelse med at han fikk [sic?] låne mobiltelefonen til en av de fornærmede.

Den ene av de tre fornærmede brakk nesen, og måtte sy seks sting.

Mannen erkjente seg skyldig etter tiltalen, og forklarte i Oslo tingrett at han hadde et aggresjonsproblem, særlig ved inntak av rusmidler.

Året i forveien ble han dømt til 90 dagers fengsel for å ha slått en kvinne i ansiktet med knyttneven da han ble bedt om å forlate leiligheten hennes.

Kvinnen måtte sy flere sting, og ble sykmeldt etter hendelsen.

Til sammen ble han idømt fem måneders fengsel for voldsutøvelsen. Tom Barth-Hofstad ble umiddelbart oppnevnt som forsvarsadvokat, og han – også som vanlig i slike saker – forhåndsprosederer saken i mediene. Barth-Hofstad klandrer politiet for at de ikke rykket ut fordi de ikke “oppfattet det som fare for liv og helse”. Det var det da heller ikke før gjerningsmannen gjorde situasjonen til det, men at en forsvarsadvokat gjør sitt beste for å fraskrive sin klient et hvert personlig ansvar er jo ikke noe nytt.

Men i dette tilfellet er det imidlertid grunn til å stille spørsmål, for hvem sitt ansvar er det at en aggressiv mann som tidligere er straffedømt for vold blir sluppet løs på en intetanende befolkning?

På Ullevål ligger et av resultatene av den humane kriminalpolitikken norske myndigheter roser seg av å føre.

Den hardt skadde familiefaren har så vidt klart å gjøre rede for seg, men han har beskrevet hendelsesforløpet.

Offeret – la oss kalle ham Pavel – er gift og far til en seks år gammel jente, og med et nytt barn på vei om tre uker, kjøpte paret leiligheten på Bjerke. For en uke siden begynte Pavel og en venn å pusse opp for å gjøre leiligheten klar til innflytting. Søndagen gikk med til å skjære til og skru opp gipsplater. Da naboen ovenpå irriterte seg over lydene og ringte på for å klage, inviterte Pavel mannen inn i leiligheten for å vise hva han holdt på med og forklare at det ikke ville medføre særlig mye støy. Omvisningen og praten forløp greit og naboen inviterte Pavel opp til seg for å fortsette samtalen der. Pavel, som naturligvis ikke hadde den fjerneste anelse om hvem han hadde å gjøre med, takket ja til det.

Han går opp til gjerningsmannens leilighet og ringer på. Vel innenfor låser gjerningsmannen døren og går umiddelbart løs på Pavel med en stor kniv. Samtidig går mannens hund til angrep på Pavel, som i tillegg til flere dype knivstikk i hals, bryst – hvorav alle beskrives av legene som ment for og egnet til å drepe – og kjeve, samt forsvarsskader i armen, får bittskader i bena. Mens det står på, forsøker Pavel å forklare at han har kone og barn og ber for sitt liv. Når Pavel ligger nede, går gjerningsmannen inn på kjøkkenet, finner frem en mindre kniv og plasserer den i den kraftig blødende Pavels hånd, før han sleper ham ut i trappegangen og låser døren bak ham. Pavel klarer utrolig nok å komme seg ned til utgangsdøren, hvor han blir funnet av en annen nabo og med livstruende skader brakt til Ullevål. Der redder legene livet hans etter timer på operasjonsbordet.

Politiet ber om at familiens leilighet holdes avstengt, Pavels lille datter får krisepsykolog, mens hans høygravide kone er i sjokk og ikke helt vet hva hun og datteren skal ta seg til eller hvor de skal gjøre av seg. Selv er han dypt traumatisert og det første døgnet er alt han greier å kommunisere et vantro “he tried to kill me” og at han trodde at han aldri skulle få se familien sin igjen. Pavel er opprinnelig fra Øst-Europa, familien har vært arbeidsinnvandrere i Norge i cirka to år og har lite øvrig familie i landet. De har ikke mange rundt seg som kan hjelpe dem. Han livnærer seg som håndverker, men så hardt skadet, både fysisk og psykisk, som han er, er det uvisst når – eller om – han kommer seg på bena og blir arbeidsfør igjen. Familiens fremtid er med ett blitt usikker. Den stressede situasjonen for Pavels høygravide kone førte til komplikasjoner og parets andre datter ble idag født tre uker for tidlig. Far er fortsatt for skadet og svak etter drapsforsøket til å kunne delta i familiebegivenheten som planlagt.

Det er ikke første gangen vi leser om at voldsforbrytere har gjentatt sitt handlingsmønster og mishandlet eller drept nye, sakesløse mennesker og medmindre myndighetene tar noen grep, blir det ikke den siste. Den fremherskende mentaliteten er å synes synd på gjerningsmannen og behandle vedkommende deretter.

Men er det egentlig verdt det? Er det f.eks. verdt å ofre mennesker som Pavel og hans families liv og velferd? Er det viktigere at slike som gjerningsmannen får frihet til å ødelegge nye liv enn at deres intetanende omgivelser er noenlunde trygge for at de ikke blir forsøkt drept når de forsøker å løse en triviell hverdagskonflikt som kan oppstå hvor som helst, når som helst? Hva tror norske myndigheter at skjer med tillitsamfunnet når vi i det daglige må ta høyde for at vår nærmeste nabo kan være en kjent voldsforbryter som politiet ikke engang rykker ut for å stanse – selv ikke når det varsles fra en adresse hvor de vet det bor en flere ganger straffedømt med et betydelig aggresjonsnivå?

Fra skaperne av Det nye Norge hevdes det stadig at en fremmed er venn du bare ikke har møtt enda, men tilfeller som dette viser at en fremmed av og til er alt annet. Av og til er han farlig i den grad at den trivielle konflikthåndteringen de fleste av oss tyr til daglig, blir møtt med drapslyst og våpen. Hvor mange flere Paveler må til før myndighetene oppdaterer seg på den virkeligheten de overlater til oss andre å leve i og som et minimum sørger for at kriminalitetspolitikken og politiet er på høyde med samfunnsutviklingen?

Når de groteske detaljene i slike saker blir kjent, vil som regel en rekke politikere melde seg i mediene for å fortelle oss hvor sjokkerte de er. Det er ingen grunn til å tro på dem, for det har vært så altfor mange lignende sjokk de siste årene. Og ingenting er blitt gjort. Man er så sjokkert, så sjokkert – helt til neste gang. Denne gangen var det Pavel, neste gang kan det være noen du er i familie med, kjenner eller deg selv. For det vil skje igjen. Ville det ikke da vært en trøst for oss alle her i rettsstaten og tillitssamfunnet Norge at vi i alle fall visste at myndighetene hadde gjort sitt beste for å forhindre det og i det minste holdt styr på de voldsforbryterne de kjente til fra før?

Det er vanlige, lovlydige mennesker og deres pårørende som betaler prisen for at politikere og landets øvrige elite vil sole seg i sin egen, deilige humanitet. Den prisen begynner å bli i overkant høy nå.

* Oppdatering 30. juli 2014. I den opprinnelige artikkelen ble det opplyst at siktedes familie oppholdt seg i leiligheten under drapsforsøket, hvilket tilsynelatende ble støttet av VGs oppslag om at siktedes familie ringte politiet før knivstikkingen. Den aktuelle opplysningen viste seg å ikke stemme, men bygget på en misforståelse av det da kritisk skadde offerets innledende forklaring.