Liv og lære i sosialdemokratiet

Nyvalgt leder for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, skal ifølge TV2 ha mislikt partikollega Martin Kolbergs kritikk av at kronprinsparet har valgt kostbare privatskoler for sine barn. Støre har forresten vært en nær venn av det kongelige paret i 15 år og blitt vurdert som inhabil i saker som omhandler kongehuset.

Kanskje hadde dette betydning for Støres misnøye med partiundersåttens privatskole-murring?

– Nei, overhodet ikke, sier Støre til TV2.

Det er mulig, men så hadde det kanhende betydning på grunn av Støres eget valg for sine barn i sosialdemokratiet Norge? Han er nemlig en av stadig flere politikere som bevisst velger seg og sine vekk fra den hverdagen han selv har vært med på å skape for alle andre.

Den velhavende og kosmopolitiske Jonas Gahr Støre er en del av den nye klassen den amerikanske statsviteren Samuel Huntington i sin tid kalte “Davosmennesker”. Begrepet viser til en internasjonal elite som har mer til felles med hverandre enn de har med folket de angivelig skal tjene. Forskningssjef ved Det Norske Nobelinstitutt, Asle Toje utdyper:

Det er kanskje derfor Davos-mennesket er meget opptatt av tonen – hvordan ting sies. For hvis det handler om “dialog” eller “verdighet” så handler det ikke om makt og interesser. Naturligvis er delegatene en uensartet gruppe, men det er også fellestrekk: Davos-mennesket deler vokabular, verdier og verdensanskuelse. De tror på fri flyt av penger, varer, tjenester og arbeidskraft. Sistnevnte er en viktig distinksjon. Davos-mennesket ser på innvandringsskepsis som en moralsk brist.

Troen på at globaliseringen ville føre til fred og velstand, ut fra tesen om at “når vi samhandler, vinner alle”, har gitt finanseliter ryggdekning til å flytte ut arbeidsplasser uten å svare for effektene for hjemlig økonomi; det har gitt politikere mandat til å bruke sin tid på engasjementspolitikk snarere enn nasjonens interesser og det har fått kjendiser til å tro at den Gud har gitt sendetid, har han også gitt forstand.

I 2010 hadde Støre dette å melde om det norske mangfoldet:

Mennesker som vokser opp uten mangfold får et varig handikap når de skal ut og møte en mangfoldig verden i ettertid (Akers Avis 27.oktober 2010).

Men hva slags mangfold snakket han egentlig om?

Ikke et han selv ønsker å ta del i, i hvert fall. Privat er han bosatt i Vestre Aker, som i 2013 hadde en innvandrerandel (innvandrere og etterkommere) på 28 prosent – 15 prosent fra EU/Nordamerika, 13 fra Afrika/Asia.

Det er for øvrig tilnærmet den samme innvandrerandelen som får høytutdannede og velavlønnede foreldre til å ta barna sine ut av av offentlige skoler.

Så gikk da også hans egne barn på den private Steinerskolen – som i 2003/2004 hadde hele 1,1 prosent elever med ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrere fra Vesteuropa og Nordamerika kan man sikkert si mye om, men at de bidrar til noe større kulturelt, antihandicapende mangfold for andre barn med vesteuropeisk eller nordamerikansk bakgrunn er å ta i.

Men dette er et fenomen som i stadig større grad kan observeres i hele Europa: skolene politikere som Støre har bidratt til å skape og mener er gode nok for andre, er ikke ansett som bra nok for egne barn eller deres fremtidsmuligheter.

Dette er ikke minst synlig i Oslo, hvor ingen – med unntak av byråd for sosiale tjenester Anniken Hauglie – i det byrådet som har styrt byen i åtte år har sitt eget barn på en skole hvor minoritetsspråklige utgjør flertallet.

På hele 58 av 136* grunnskoler i Oslo er minoritetsspråklige i flertall, og opptil 40 prosent som sogner til disse skolene søker om skolebytte. På Sinsen skole, der Hauglies sønn går, er 60 prosent minoritetsspråklige. Politikere har tidligere fått kritikk for valgene de tar for egne barn, samtidig som de taler varmt for offentlige skolers såkalt flerkulturelle miljø og læring. Under en debatt i 2009 nektet statsminister Jens Stoltenberg å svare på hva han ville gjort dersom hans barn sognet til en skole med over 90 prosent minoriteter, mens SVs Erik Solheim ble kritisert da han på nittitallet opplyste om at han planla å ta barna vekk fra skolen på Grünerløkka.

Norske politikeres private valg for seg og sine egne later til å representere en trend i et stadig mer fleretnisk Europa, hvor den politiske klassen og øvrig elite i påfallende liten grad lever som de lærer. Etter at flere undersøkelser i 2008 viste at en for stor andel tospråklige på skolen er problematisk både hva gjelder nedsatt læring og økt vold, foreslo partiet Socialdemokraterne og et flertall i København kommune å innføre skoletvang i kommuner med integreringsproblemer. Kort etter viste det seg at de sosialdemokratiske toppolitikerne nåværende statsminister Helle Thorning-Schmidt, Henrik Sass Larsen og Mette Frederiksen selv hadde flyttet sine barn fra den offentlige folkeskolen – for “barnets skyld” – til privatskoler med få eller ingen minoritetsspråklige elever.

Tendensen med at velutdannede danske foreldre flykter fra skoler med mange elever med innvandrer- eller flyktningbakgrunn er grundig dokumentert av Beatrice Schindler Rangvid, forsker ved AKF (Anvendt Kommunal Forskning). Rangvids undersøkelse fra 2007 viser at foreldre – både danske og etniske minoriteter – trekker sine barn ut av skolen når flere enn hver tredje elev er såkalt tospråklige. Dette gjelder særlig høyutdannede foreldre. Undersøkelsen viste også en klar tendens til at høytutdannede foreldre reagerer kraftigere på en stigende andel tospråklige enn det lavtutdannede foreldre gjør. Forskerne Peter Jensen og Nina Smith har kommet til samme konklusjon som Rangvid på bakgrunn av PISA Etnisk 2005, en undersøkelse av kompetanser hos danske og etniske minoritetselever i niendeklasser: “Jo høyere etnisk konsentrasjon i skolen, jo lavere testresultater oppnår både de danske og ikke-vestlige elevene” (s. 94).

– Hvis det er korrekt at velutdannede foreldre fravelger folkeskolen, hva sier det så om de velutdannedes holdning til den multietniske virkelighet og deres toleranse for nydansker?, spurte samfunnsdebattør og lektor ved Syddansk universitet Mehmet Ümit Necef ved samme anledning.

Det sier en hel del, og sett i dette lyset er Jonas Gahr Støres misnøye med Kolbergs utspill høyst forståelig. Det avslører nemlig Støres egen syltynne troverdighet når det gjelder hans offentlige feiring av mangfold og Det nye vi. Hvor dypt det stikker, liksom.

Det stikker åpenbart så dypt at han ikke vil leve i det selv, og godt forstår hvorfor hans venner i de høyere sfærer heller ikke vil det.

Til gjengjeld er han fast bestemt på at du og jeg skal det. Så uselvisk at man sørger for at alle andre slipper å bli handicappet av manglende mangfold er det nok ikke mange som er.

* Tallet varierer litt etter hvilke typer skoler man regner med, som f.eks. her (56 av 126).

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.