Politiet har bedt om, og fått, fire ukers varetektsfengsling med brev- og besøksforbud for mannen som er siktet for drapsforsøk på en nabo på Bjerke. I fengslingskjennelsen finner Oslo tingrett at det er sannsynlighetsovervekt for at det ikke er tale om en nødvergehandling slik siktede selv hevder, og at det “etter rettens syn foreligger en reell mulighet for å kontakte og påvirke vitner, og det er en nærliggende fare – og sannsynlighetsovervekt – for at siktede vil benytte denne til å forspille bevis dersom han får den. Dette ved å påvirke vitneforklaringer og/eller tilpasse egen forklaring med vitner.”
For som så ofte før i slike saker, viser det seg at gjerningsmannen er straffedømt for flere voldsepisoder fra før:
I april 2004 ble han dømt til fem måneders fengsel for å ha slått til tre menn i forbindelse med en krangel som oppsto på et utested noen måneder i forveien.
Siktede ble ifølge dommen irritert i forbindelse med at han fikk [sic?] låne mobiltelefonen til en av de fornærmede.
Den ene av de tre fornærmede brakk nesen, og måtte sy seks sting.
Mannen erkjente seg skyldig etter tiltalen, og forklarte i Oslo tingrett at han hadde et aggresjonsproblem, særlig ved inntak av rusmidler.
Året i forveien ble han dømt til 90 dagers fengsel for å ha slått en kvinne i ansiktet med knyttneven da han ble bedt om å forlate leiligheten hennes.
Kvinnen måtte sy flere sting, og ble sykmeldt etter hendelsen.
Til sammen ble han idømt fem måneders fengsel for voldsutøvelsen. Tom Barth-Hofstad ble umiddelbart oppnevnt som forsvarsadvokat, og han – også som vanlig i slike saker – forhåndsprosederer saken i mediene. Barth-Hofstad klandrer politiet for at de ikke rykket ut fordi de ikke “oppfattet det som fare for liv og helse”. Det var det da heller ikke før gjerningsmannen gjorde situasjonen til det, men at en forsvarsadvokat gjør sitt beste for å fraskrive sin klient et hvert personlig ansvar er jo ikke noe nytt.
Men i dette tilfellet er det imidlertid grunn til å stille spørsmål, for hvem sitt ansvar er det at en aggressiv mann som tidligere er straffedømt for vold blir sluppet løs på en intetanende befolkning?
På Ullevål ligger et av resultatene av den humane kriminalpolitikken norske myndigheter roser seg av å føre.
Den hardt skadde familiefaren har så vidt klart å gjøre rede for seg, men han har beskrevet hendelsesforløpet.
Offeret – la oss kalle ham Pavel – er gift og far til en seks år gammel jente, og med et nytt barn på vei om tre uker, kjøpte paret leiligheten på Bjerke. For en uke siden begynte Pavel og en venn å pusse opp for å gjøre leiligheten klar til innflytting. Søndagen gikk med til å skjære til og skru opp gipsplater. Da naboen ovenpå irriterte seg over lydene og ringte på for å klage, inviterte Pavel mannen inn i leiligheten for å vise hva han holdt på med og forklare at det ikke ville medføre særlig mye støy. Omvisningen og praten forløp greit og naboen inviterte Pavel opp til seg for å fortsette samtalen der. Pavel, som naturligvis ikke hadde den fjerneste anelse om hvem han hadde å gjøre med, takket ja til det.
Han går opp til gjerningsmannens leilighet og ringer på. Vel innenfor låser gjerningsmannen døren og går umiddelbart løs på Pavel med en stor kniv. Samtidig går mannens hund til angrep på Pavel, som i tillegg til flere dype knivstikk i hals, bryst – hvorav alle beskrives av legene som ment for og egnet til å drepe – og kjeve, samt forsvarsskader i armen, får bittskader i bena. Mens det står på, forsøker Pavel å forklare at han har kone og barn og ber for sitt liv. Når Pavel ligger nede, går gjerningsmannen inn på kjøkkenet, finner frem en mindre kniv og plasserer den i den kraftig blødende Pavels hånd, før han sleper ham ut i trappegangen og låser døren bak ham. Pavel klarer utrolig nok å komme seg ned til utgangsdøren, hvor han blir funnet av en annen nabo og med livstruende skader brakt til Ullevål. Der redder legene livet hans etter timer på operasjonsbordet.
Politiet ber om at familiens leilighet holdes avstengt, Pavels lille datter får krisepsykolog, mens hans høygravide kone er i sjokk og ikke helt vet hva hun og datteren skal ta seg til eller hvor de skal gjøre av seg. Selv er han dypt traumatisert og det første døgnet er alt han greier å kommunisere et vantro “he tried to kill me” og at han trodde at han aldri skulle få se familien sin igjen. Pavel er opprinnelig fra Øst-Europa, familien har vært arbeidsinnvandrere i Norge i cirka to år og har lite øvrig familie i landet. De har ikke mange rundt seg som kan hjelpe dem. Han livnærer seg som håndverker, men så hardt skadet, både fysisk og psykisk, som han er, er det uvisst når – eller om – han kommer seg på bena og blir arbeidsfør igjen. Familiens fremtid er med ett blitt usikker. Den stressede situasjonen for Pavels høygravide kone førte til komplikasjoner og parets andre datter ble idag født tre uker for tidlig. Far er fortsatt for skadet og svak etter drapsforsøket til å kunne delta i familiebegivenheten som planlagt.
Det er ikke første gangen vi leser om at voldsforbrytere har gjentatt sitt handlingsmønster og mishandlet eller drept nye, sakesløse mennesker og medmindre myndighetene tar noen grep, blir det ikke den siste. Den fremherskende mentaliteten er å synes synd på gjerningsmannen og behandle vedkommende deretter.
Men er det egentlig verdt det? Er det f.eks. verdt å ofre mennesker som Pavel og hans families liv og velferd? Er det viktigere at slike som gjerningsmannen får frihet til å ødelegge nye liv enn at deres intetanende omgivelser er noenlunde trygge for at de ikke blir forsøkt drept når de forsøker å løse en triviell hverdagskonflikt som kan oppstå hvor som helst, når som helst? Hva tror norske myndigheter at skjer med tillitsamfunnet når vi i det daglige må ta høyde for at vår nærmeste nabo kan være en kjent voldsforbryter som politiet ikke engang rykker ut for å stanse – selv ikke når det varsles fra en adresse hvor de vet det bor en flere ganger straffedømt med et betydelig aggresjonsnivå?
Fra skaperne av Det nye Norge hevdes det stadig at en fremmed er venn du bare ikke har møtt enda, men tilfeller som dette viser at en fremmed av og til er alt annet. Av og til er han farlig i den grad at den trivielle konflikthåndteringen de fleste av oss tyr til daglig, blir møtt med drapslyst og våpen. Hvor mange flere Paveler må til før myndighetene oppdaterer seg på den virkeligheten de overlater til oss andre å leve i og som et minimum sørger for at kriminalitetspolitikken og politiet er på høyde med samfunnsutviklingen?
Når de groteske detaljene i slike saker blir kjent, vil som regel en rekke politikere melde seg i mediene for å fortelle oss hvor sjokkerte de er. Det er ingen grunn til å tro på dem, for det har vært så altfor mange lignende sjokk de siste årene. Og ingenting er blitt gjort. Man er så sjokkert, så sjokkert – helt til neste gang. Denne gangen var det Pavel, neste gang kan det være noen du er i familie med, kjenner eller deg selv. For det vil skje igjen. Ville det ikke da vært en trøst for oss alle her i rettsstaten og tillitssamfunnet Norge at vi i alle fall visste at myndighetene hadde gjort sitt beste for å forhindre det og i det minste holdt styr på de voldsforbryterne de kjente til fra før?
Det er vanlige, lovlydige mennesker og deres pårørende som betaler prisen for at politikere og landets øvrige elite vil sole seg i sin egen, deilige humanitet. Den prisen begynner å bli i overkant høy nå.
* Oppdatering 30. juli 2014. I den opprinnelige artikkelen ble det opplyst at siktedes familie oppholdt seg i leiligheten under drapsforsøket, hvilket tilsynelatende ble støttet av VGs oppslag om at siktedes familie ringte politiet før knivstikkingen. Den aktuelle opplysningen viste seg å ikke stemme, men bygget på en misforståelse av det da kritisk skadde offerets innledende forklaring.
Nina Hjerpset-Østlie 