Tornerose sov i hundre år

I en artikkel i dagens Aftenposten forklarer redaktør i tenketanken Manifest, Mímir Kristjánsson, hvorfor norsk venstreside har glimret med sitt fravær når det gjelder det påviselig økende jødehatet i Europa. Artikkelen er bemerkelsesverdig, for Kristjánsson belyser i èn setning hvor problemet ligger: man har ganske enkelt fravalgt virkeligheten til fordel for egen ønsketenkning:

Selv kjenner jeg også på en stokk naiv motvilje mot å tro at antisemittisme finnes, ganske enkelt fordi jeg så sterkt ønsker at det ikke burde finnes.

Det er bare det at sterke ønsker ikke hjelper stort:

Tallenes tale er klar: Jødehat er et voksende problem både i Europa og her hjemme i Norge.

Det var slett ikke verst, når vi nå skriver august 2014. Det er bare fire små år etter at Sosialistisk Venstrepartis Kristin Halvorsen og Arbeiderpartiets Arild Stokkan-Grande falt ned fra månen i forbindelse med NRK-journalist Tormod Strands reportasje om økende jødehat i Norge. I 2010.

Så Kristjánsson skal ha for selvinnsikten sin. Der han ærlig forklarer at han bekvemt har sett det han ville se, dekket Halvorsen og Stokkan-Grande seg bak at de angivelig delte sin fåkunne med flertallet. Det het seg følgelig at de fleste burde sett det og at de fleste ikke hadde vært klar over det.

Jaha, så det var sjokkerende nytt i 2010 da, eller? Ikke så veldig:

Allerede i 2003 ble det kjent at EUs kontor for overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) valgte å underslå en 112-siders rapport om antisemittisme i Europa. Hvorfor? Akk, man hadde uheldigvis funnet at jødehatet kom fra helt feil hold: det var ikke de vanlige mistenkte – hvite, innfødte nynazister og høyreekstremister – men muslimske innvandrere som hovedsakelig sto bak angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. I norske hovedmedier var det så vidt meg bekjent bare Aftenpostens Harald Stanghelle som skrev om det, mens flere uavhengige blogger fulgte opp.

Det faktum at det nå bor 17 millioner muslimer i Europa, har på sin spesielle måte bidratt til økende jødehat. Ikke fordi det kan settes likhetstegn mellom jødehat og islam, men det er importert en brutalisering i europeisk Midtøsten-debatt. Dette er noe av det vanskeligste å erkjenne: EUs kontor til overvåking av rasisme og fremmedhat (EUMC) – for sikkerhets skyld plassert i Wien – har gitt opp å fremlegge en rapport om antisemittisme i Europa. En 112-siders foreløpig rapport ble utarbeidet av forskere ved et universitet i Berlin, men EUMCs ledelse la den til side fordi rapporten pekte på at muslimske innvandere står bak hoveddelen av angrepene på jødisk eiendom og overfall på europeiske jøder. Da ble dette for vanskelig for EUs rasismebekjempere: En minoritet som selv trenger storsamfunnets beskyttelse, organiserer angrep på en annen.

I 2004 la følgelig EUMCs frem en ny rapport. Den viste også at jødehatet de siste årene hadde økt i Belgia, Tyskland, Frankrike, Nederland og Storbritannia, men lykkeligvis – og til tross for jødiske organisasjoners protester – konkluderte den med at “unge, fremmedgjorte, hvite europeere” var ansvarlige, så da fikk rapporten en viss gjenklang i Europas politiske klasse.

Det var imidlertid ingen tilfeldighet at de aktuelle rapportene kom. De forutgående undersøkelsene ble iverksatt nettopp fordi det i utgangspunktet ble rapportert om økende trakassering og vold mot jøder i flere europeiske land. EUs politikere var med andre ord allerede klar over at jødehatet var i vekst, problemet oppsto først da deres eget antirasistiske organ pekte på hvem som i overveiende grad sto bak.

I andre land, som for eksempel Sverige og Danmark, har da også det økende jødehatet vært kjent og debattert offentlig i årevis. Her hjemme løste man det penible problemet med å sammenstille jødehat og islamofobi, mens politikere som Høyres Erna Solberg plapret løs om at muslimer ble “hetset på samme måte som jødene ble det på 30-tallet”. Vi står følgelig i den paradoksale situasjonen at de gamle jødene blir trakassert og overfalt av de nye – mens våre hjemlige liberale venstre- eller høyresnodde jatter med.

Men ti år etter alle rapportene – og fem år etter at muslimske unge menn gikk høylytt på jødejakt i Oslo sentrum – kommer altså Manifests Kristjánsson på banen og innrømmer det de fleste andre har forstått for lenge siden: man valgte å ikke se. Innrømmelsen er dog en begynnelse og vil forhåpentligvis lede til enda en erkjennelse:

I ly av den fremherskende, villede blindheten, har jødehatet kunnet trives og vokse i fred. Og det er ikke til å komme fra; det er blitt tilnærmet stuerent i den grad at det har forflyttet seg over i hovedstrømmen. Dette tydeliggjøres av, som Jon Hustad skriver, at NRKs egen USA-korrespondent Gro Holm og internkontrollen ikke engang reagerte på den nynazistiske innholdet i dokumentasjonen hun fant det for godt å bruke til å understreke sitt eget poeng om jøder og jøders skjulte makt. Det får da også passere uten kritikk i øvrige medier. På Facebook sitter en anerkjent regissør og legger ut om de samme konspirasjonsteoriene. Det får da også passere uten kritikk i øvrige medier. Forstander i Rabita-moskeen, Basim Ghozlan, oppmuntrer selv til konspirasjonstenking og hevder at “mange muslimer” mener jøder står bak både dette og hint – den nylige terrortrusselen mot Norge, inkl. Det får også passere uten kritikk i øvrige medier. Ingen får seg til å adressere en, hvis det Ghozlan sier stemmer, farlig konspirasjonstankegang og i så fall utbredt antisemittisme i muslimske miljøer.

Den israelkritiske norske pressen generelt, skribenter spesielt og ledere for muslimske organisasjoner opererer systematisk med begreper kjent fra nazisistisk terminologi om israelsk politikk og benytter regelmessig ord som “folkemord”, “massakre” og “Holocaust”. Mens det øvrige kommentariatet følger på. Den som vil se, kan bare ta seg en to-tre timers rundtur i landets kommentarfelt eller på sosiale medier, hvor det nå er flust av Hitler-hyllester, konspirasjonsteorier om jøder og åpne ønsker om et nytt Holocaust. Ikke sjelden fra de nye jødene.

Det skyldes sannsynligvis at dette idag oppfattes som vanlig politisk debatt og/eller at det ikke regnes som hatefullt når det kommer fra riktig kant. For da dreier det seg visstnok bare om “kjempeengasjement”, som gruppeleder Gry Veronica Engli i Hamar Ap forklarte da en gjeng AUF`ere ble grepet i blatant jødehat på Facebook i 2012. Eller “jødekritiske ytringer”, som partikollega Grethe Mikaelsen, foretrakk å kalle det. I Sverige må den Sosialdemokratiske politikeren Omar Omeirat forlate partiet etter å ha skrevet på Facebook at palestinere blir “myrdet av jødesvin”. Det finnes åpenbart fortsatt en slags anstendighet på den propalestinske venstresiden, men som vanlig lyder forklaringen at man blir jo så opprørt, må vite.

Det blir jeg rett som det er også, men jeg tenker og skriver ikke “muslimsvin” av den grunn. Denslags hører absolutt ingen steder hjemme, og alle ved sine fulle fem ville ha reagert kontant. Det norske kommentariat – med alle våre statsstøttede antirasister i spissen – ville med rette ha falt som et lass med murstein over en som skrev noe slikt. Rekk opp hånden alle som tror at det offentlige Norge generelt og venstresiden spesielt ville ha latt vedkommende slippe med en forklaring at man bare var så opprørt over Den islamske statens (IS) grusomme fremferd mot kristne og andre religiøse minoriteter i Irak?

Men selvsagt, dette er jo helt annerledes. Kjempeengasjementet skyldes humanitære årsaker. Man er så opptatt av den humane siden av saken og da blir man jo helt ute av seg. I tråd med Kristjánssons forbausende innrømmelse, skal jeg komme med en selv: personlig har jeg faktisk alltid trodd på at det lå et ærlig, humanitært engasjement bak dette. Etter denne omgangen tror jeg ikke lenger det. Ikke på bakteppe av Syria, Irak, Congo og Nigeria. Konfliktene der er mye, mye verre og de har en ting til felles: ingen av dem utløser noe i nærheten av det samme “kjempeengasjementet” blant alle humanistene som befolker norsk presse og norsk-muslimske organisasjoner. Man må gjerne påberope seg eget humanitært engasjement til man blir rød i fjeset, men så påfallende selektivt som dette humanitære engasjementet arter seg, er det vanskelig ikke å konkludere med at det handler om noe annet.

Hva det er, vet de vel best selv. Men helheltsbildet som avtegner seg, er et svært ubehagelig skue og det er forbløffende at oppegående israelkritikere tilsynelatende ikke ser det.

Mens vi venter på at flere enn Mimir Kristjánsson skal åpne øynene, kan vi andre ta en grundig titt på hva som passerer som politisk debatt i sosiale medier om dagen, og samtidig notere oss våre statlig støttede antirasisters øredøvende taushet. Gikk det utover noen andre, ville det – som det burde – blitt ramaskrik. Det har så langt uteblitt. Kristjánsson er på sin side både redelig og tøff nok til å beklage overfor vår jødiske befolkning:

For min egen del kan jeg bare si det slik: I mange år trodde jeg jødehat var et marginalt, nærmest ikke-eksisterende problem i Norge.

Det var kanskje ønsketenking, men jeg trodde jødehat var noe vi kvittet oss med på 40-tallet. Dessverre tok jeg feil, og for det kan jeg ikke annet enn å beklage dypt og inderlig overfor norske jøder.

Han trodde, mot det som altså burde ha vært bedre vitende. Nå har han tydeligvis skiftet mening, hvilket tyder på at han har – som mange andre – tilbrakt de siste ukene på sosiale medier og således fått det åpenlyse jødehatet rett i fleisen. Takket være hans og andres vilje til å se bort fra realitetene til fordel for egen ønsketenking, står vi idag med et problem som har vokst seg stort. Men nå som Kristjánsson fortjenstfullt har nådd frem til en erkjennelse og unnskyldning for egen svikt, er det kanskje håp om en kraftig motreaksjon på det triste faktum at flere opplever det som fritt frem å gi åpent uttrykk for konspirasjonsteorier, regelrett nazistisk tankegods og oppfordringer til vold mot Europas sårbare jødiske minoritet?

Advertisements
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.