En politikk for økende klasseforskjeller

Artikkelen sto først på trykk i Morgenbladet 27. juni 2014, og republiseres her med tillatelse fra MB.

Norges æra som oljenasjon har nådd toppen, erklærte leder av finanskomiteen, Hans Olav Syversen nylig. Prognosene for olje og gassektoren neste år ligger 41 milliarder lavere enn budsjett. Nye tall på eldrebølgen er også offentliggjort: antallet personer over 65 år vil dobles til over 1,2 millioner i 2040. Og mellom disse store tallene: Kronprinsparet følger i Ap-leder Jonas Gahr Støres fotspor og sender sine barn på en rådyr privatskole.

Alt dette er tegn i tiden, slik jeg ser det: vår sosialdemokratiske samfunnsordning er i oppløsning. I hvert fall er den under kraftig press. Norge står overfor utgifter så enorme de neste tiårene at de er vanskelig å forestille seg. Kort sagt viser beregninger fra Statistisk Sentralbyrå at statens utgifter vil overstige inntektene hvert eneste år fra 2020 hvis ikke drastiske budsjettpolitiske endringer blir iverksatt.

Oljen er en ressurs vi ikke kan trylle frem. Eldrebølgen er det heller ikke stort å få gjort med; et land har nå en gang den befolkningen det har. Men noe kan faktisk kontrolleres. Det er her den rekordhøye og -raske befolkningsveksten kommer inn i bildet. I motsetning til eldrebølgen er ikke den et slags naturfenomen som ikke kan styres politisk, slik mange innvandringsoptimister foretrekker å fremstille det som. Selv er jeg med årene blitt pessimist. I den norske kosen blir ikke bærere av pessimistiske budskap spesielt populære. Likevel, det er lite eller ingen ting som tilsier at man burde være noe annet.

Norge har i dag en av de høyeste befolkningsøkningene i Europa. Veksten, som hovedsakelig er innvandringsdrevet (70 prosent), har oversteget fødselstallene i seks år på rad. På ti år har innvandrerbefolkningen mer enn fordoblet seg fra 324.000 til 710.000. Og ifølge SSB vil nesten halvparten av Oslos befolkning være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre i 2040. Av disse vil syv av ti ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området.

Mer enn en debatt om kulturforskjeller er dette en debatt om økonomi. Utfra SSBs tall beregnet Finansavisen at den norske stat har en netto kostnadsforpliktelse på 4,1 millioner kroner per ikke-vestlig innvandrer. Det vil si at de rundt 15.400 ikke-vestlige innvandrerne som ankom bare i 2012, betød statlige utgifter på 63 milliarder kroner. La oss tenke oss at innvandringen fremover blir like stor, da vil belastningen på offentlige budsjetter bli nærmere 2.900 000.000.000 kroner for perioden 2015-2100. Til sammenligning er 2900.000.000.000 litt mindre enn vi vil bruke på hele helsesektoren i samme periode. Det nærmeste vi kan komme er vel utgiftene til Forsvaret. Og ettersom innvandringen har økt jevnt og trutt de siste 20 årene, er dette bildet faktisk realistisk; med mindre Erna Solbergs regjering gjør noen kraftige politiske grep. Og til nå er det lite som tyder på en slik handlekraft. Den blå-blå regjeringen har til nå vært passive og helt uten profil i innvandringspolitikken.

Det er dyrt å vokse – men befolkningsveksten vil også gi oss inntekter? Ja, dette stemmer, men for dem som tror at veksten vil finansiere seg selv via skatter og avgifter, vil en rapport fra samfunnsanalysebyrået Agenda Kaupang (AK) være nedslående lesning. Agenda Kaupang utredning viser nemlig at byens skatteinntekter høyst sannsynlig vil bli mindre – samtidig som sosialbudsjettet øker. Dette forholdet skyldes hvem som flytter inn og hvem som flytter ut av byen. Innvandrere har jevnt over lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser, hvilket ble påpekt av Brochmann-utvalget allerede for tre år siden. Tallene vi kan bygge resonnementet på her er SSBs statistikk fra 2012, som viste at innvandrere utgjør 35 prosent av alle sosialhjelpsmottagere. Det er ikke bare veksten i seg selv, men måten vi vokser på, som kan slå oss “konkurs”.

Vi kan selvsagt ønske at arbeidsinnvandringen er lønnsom nok til å demme opp for denne utviklingen. Men SSBs rapport om innvandring og makroøkonomi fra 2012 konkluderer med at selv arbeidsinnvandring er et underskuddsforetak i det lange løp. Neste spørsmål er derfor hvem som virvles inn i denne underskuddsspiralen. Seniorforsker i SSB, Erling Holmøy, uttalte i forbindelse med Finansavisens beregninger at «kostnaden bæres av gjennomsnittsnordmannen over skatteseddelen». Og det arter seg for gjennomsnittsnordmannen som en «lavere kapasitet eller kvalitet på ulike velferdstilbud over tid, som blant annet helse og utdanning». SSB-forskeren peker på den klassedimensjonen som mange er så blinde for.

For det er en gjennomgående tendens i denne debatten at den føres av politikere, bedriftseiere og den øvre middelklassen, som heier på arbeidsinnvandringen. Særlig Høyre er pådriver for at «næringslivets behov skal være fokus i innvandringsprosessen». Ikke rart, ettersom disse gruppene har store fordeler av den. Mange forskere derimot, som har som jobb å formidle de reelle saksforholdene, er mer bekymret. Sammen med dem som må bære de økonomiske og sosiale omkostningene i hverdagen.

Det er et faktum at arbeidsinnvandring fortrenger enkelte grupper av norske arbeidstagere. Norsk ungdom blir for eksempel fortrengt av arbeidsinnvandrere fra Sverige, og det rammer, ifølge NHO, «hovedsakelig de med lav kompetanse”. Det finnes ingen tilsvarende effekt for dem med høy utdanning. Grupper som gjennomgående er positive til arbeidsinnvandring, men som heller ikke risikerer å miste jobben på grunn av den.

Innvandringsdebatten er på mange måter en debatt om klasse. Den handler om en norsk underklasse, de som er ufaglærte og uutdannet og bor i de billige delene av byene hvor hovedkontigenten av innvandrerne bor. De opplever at fattigdommen brer seg i nabolagene (for fattigdom er også mest utbredt blant innvandrere) og det blir økt konkurranse om et begrenset antall arbeidsplasser, boliger, offentlige tjenester og velferd. De vil bli igjen etter middelklassens «hvite flukt», og de kommer aldri til å flytte sine barn til Montesorri. Den innvandringspolitikken Norge har ført – og fremdeles fører – er blitt kalt mye rart, for eksempel «Det nye vi». Egentlig er det en politikk for økende klasse- og inntektsforskjeller.

Kombinert med økonomiske nedgangstider er den norske innvandringspolitikken en oppskrift på sosial uro. Dette ser vi konturene av i land som er hardere rammet av den økonomiske krisen enn Norge er. Erna Solberg og Siv Jensen kan fortsette å ta sjansen på at nedgangstider aldri vil ramme oss. Eller de kan få ut fingeren og starte en faktabasert og saklig debatt om den norske samfunnsmodellen.

Advertisements
Posted in Uncategorized

Ett skritt nærmere kommunevalget også

Høyres Kristin Vinje: Ett skritt nærmere OL

Posted in Uncategorized

En hverdagskonflikt i Det nye Norge

Politiet har bedt om, og fått, fire ukers varetektsfengsling med brev- og besøksforbud for mannen som er siktet for drapsforsøk på en nabo på Bjerke. I fengslingskjennelsen finner Oslo tingrett at det er sannsynlighetsovervekt for at det ikke er tale om en nødvergehandling slik siktede selv hevder, og at det “etter rettens syn foreligger en reell mulighet for å kontakte og påvirke vitner, og det er en nærliggende fare – og sannsynlighetsovervekt – for at siktede vil benytte denne til å forspille bevis dersom han får den. Dette ved å påvirke vitneforklaringer og/eller tilpasse egen forklaring med vitner.”

For som så ofte før i slike saker, viser det seg at gjerningsmannen er straffedømt for flere voldsepisoder fra før:

I april 2004 ble han dømt til fem måneders fengsel for å ha slått til tre menn i forbindelse med en krangel som oppsto på et utested noen måneder i forveien.

Siktede ble ifølge dommen irritert i forbindelse med at han fikk [sic?] låne mobiltelefonen til en av de fornærmede.

Den ene av de tre fornærmede brakk nesen, og måtte sy seks sting.

Mannen erkjente seg skyldig etter tiltalen, og forklarte i Oslo tingrett at han hadde et aggresjonsproblem, særlig ved inntak av rusmidler.

Året i forveien ble han dømt til 90 dagers fengsel for å ha slått en kvinne i ansiktet med knyttneven da han ble bedt om å forlate leiligheten hennes.

Kvinnen måtte sy flere sting, og ble sykmeldt etter hendelsen.

Til sammen ble han idømt fem måneders fengsel for voldsutøvelsen. Tom Barth-Hofstad ble umiddelbart oppnevnt som forsvarsadvokat, og han – også som vanlig i slike saker – forhåndsprosederer saken i mediene. Barth-Hofstad klandrer politiet for at de ikke rykket ut fordi de ikke “oppfattet det som fare for liv og helse”. Det var det da heller ikke før gjerningsmannen gjorde situasjonen til det, men at en forsvarsadvokat gjør sitt beste for å fraskrive sin klient et hvert personlig ansvar er jo ikke noe nytt.

Men i dette tilfellet er det imidlertid grunn til å stille spørsmål, for hvem sitt ansvar er det at en aggressiv mann som tidligere er straffedømt for vold blir sluppet løs på en intetanende befolkning?

På Ullevål ligger et av resultatene av den humane kriminalpolitikken norske myndigheter roser seg av å føre.

Den hardt skadde familiefaren har så vidt klart å gjøre rede for seg, men han har beskrevet hendelsesforløpet.

Offeret – la oss kalle ham Pavel – er gift og far til en seks år gammel jente, og med et nytt barn på vei om tre uker, kjøpte paret leiligheten på Bjerke. For en uke siden begynte Pavel og en venn å pusse opp for å gjøre leiligheten klar til innflytting. Søndagen gikk med til å skjære til og skru opp gipsplater. Da naboen ovenpå irriterte seg over lydene og ringte på for å klage, inviterte Pavel mannen inn i leiligheten for å vise hva han holdt på med og forklare at det ikke ville medføre særlig mye støy. Omvisningen og praten forløp greit og naboen inviterte Pavel opp til seg for å fortsette samtalen der. Pavel, som naturligvis ikke hadde den fjerneste anelse om hvem han hadde å gjøre med, takket ja til det.

Han går opp til gjerningsmannens leilighet og ringer på. Vel innenfor låser gjerningsmannen døren og går umiddelbart løs på Pavel med en stor kniv. Samtidig går mannens hund til angrep på Pavel, som i tillegg til flere dype knivstikk i hals, bryst – hvorav alle beskrives av legene som ment for og egnet til å drepe – og kjeve, samt forsvarsskader i armen, får bittskader i bena. Mens det står på, forsøker Pavel å forklare at han har kone og barn og ber for sitt liv. Når Pavel ligger nede, går gjerningsmannen inn på kjøkkenet, finner frem en mindre kniv og plasserer den i den kraftig blødende Pavels hånd, før han sleper ham ut i trappegangen og låser døren bak ham. Pavel klarer utrolig nok å komme seg ned til utgangsdøren, hvor han blir funnet av en annen nabo og med livstruende skader brakt til Ullevål. Der redder legene livet hans etter timer på operasjonsbordet.

Politiet ber om at familiens leilighet holdes avstengt, Pavels lille datter får krisepsykolog, mens hans høygravide kone er i sjokk og ikke helt vet hva hun og datteren skal ta seg til eller hvor de skal gjøre av seg. Selv er han dypt traumatisert og det første døgnet er alt han greier å kommunisere et vantro “he tried to kill me” og at han trodde at han aldri skulle få se familien sin igjen. Pavel er opprinnelig fra Øst-Europa, familien har vært arbeidsinnvandrere i Norge i cirka to år og har lite øvrig familie i landet. De har ikke mange rundt seg som kan hjelpe dem. Han livnærer seg som håndverker, men så hardt skadet, både fysisk og psykisk, som han er, er det uvisst når – eller om – han kommer seg på bena og blir arbeidsfør igjen. Familiens fremtid er med ett blitt usikker. Den stressede situasjonen for Pavels høygravide kone førte til komplikasjoner og parets andre datter ble idag født tre uker for tidlig. Far er fortsatt for skadet og svak etter drapsforsøket til å kunne delta i familiebegivenheten som planlagt.

Det er ikke første gangen vi leser om at voldsforbrytere har gjentatt sitt handlingsmønster og mishandlet eller drept nye, sakesløse mennesker og medmindre myndighetene tar noen grep, blir det ikke den siste. Den fremherskende mentaliteten er å synes synd på gjerningsmannen og behandle vedkommende deretter.

Men er det egentlig verdt det? Er det f.eks. verdt å ofre mennesker som Pavel og hans families liv og velferd? Er det viktigere at slike som gjerningsmannen får frihet til å ødelegge nye liv enn at deres intetanende omgivelser er noenlunde trygge for at de ikke blir forsøkt drept når de forsøker å løse en triviell hverdagskonflikt som kan oppstå hvor som helst, når som helst? Hva tror norske myndigheter at skjer med tillitsamfunnet når vi i det daglige må ta høyde for at vår nærmeste nabo kan være en kjent voldsforbryter som politiet ikke engang rykker ut for å stanse – selv ikke når det varsles fra en adresse hvor de vet det bor en flere ganger straffedømt med et betydelig aggresjonsnivå?

Fra skaperne av Det nye Norge hevdes det stadig at en fremmed er venn du bare ikke har møtt enda, men tilfeller som dette viser at en fremmed av og til er alt annet. Av og til er han farlig i den grad at den trivielle konflikthåndteringen de fleste av oss tyr til daglig, blir møtt med drapslyst og våpen. Hvor mange flere Paveler må til før myndighetene oppdaterer seg på den virkeligheten de overlater til oss andre å leve i og som et minimum sørger for at kriminalitetspolitikken og politiet er på høyde med samfunnsutviklingen?

Når de groteske detaljene i slike saker blir kjent, vil som regel en rekke politikere melde seg i mediene for å fortelle oss hvor sjokkerte de er. Det er ingen grunn til å tro på dem, for det har vært så altfor mange lignende sjokk de siste årene. Og ingenting er blitt gjort. Man er så sjokkert, så sjokkert – helt til neste gang. Denne gangen var det Pavel, neste gang kan det være noen du er i familie med, kjenner eller deg selv. For det vil skje igjen. Ville det ikke da vært en trøst for oss alle her i rettsstaten og tillitssamfunnet Norge at vi i alle fall visste at myndighetene hadde gjort sitt beste for å forhindre det og i det minste holdt styr på de voldsforbryterne de kjente til fra før?

Det er vanlige, lovlydige mennesker og deres pårørende som betaler prisen for at politikere og landets øvrige elite vil sole seg i sin egen, deilige humanitet. Den prisen begynner å bli i overkant høy nå.

* Oppdatering 30. juli 2014. I den opprinnelige artikkelen ble det opplyst at siktedes familie oppholdt seg i leiligheten under drapsforsøket, hvilket tilsynelatende ble støttet av VGs oppslag om at siktedes familie ringte politiet før knivstikkingen. Den aktuelle opplysningen viste seg å ikke stemme, men bygget på en misforståelse av det da kritisk skadde offerets innledende forklaring.

Posted in Uncategorized

På lik linje med all annen mobbing?

NRK melder at muslimske barn helt ned i 1.klasse utøver sosial kontroll på skolen og andre arenaer.

En mor forteller at hennes datters klær blir kritisert av muslimske klassekamerater på skolen, mens minoritetsrådgiver Michael Cruz bekrefter at det er blitt vanligere at yngre muslimske barn opptrer som moralpoliti.

Moren, som ønsker å være anonym av hensyn til datteren, er opprørt over det hun kaller rasisme fra andre muslimer.

– Min datter går med vanlige klær, slik som norske barn går i. Det vil si korte shorts og sommerkjoler. Dette blir hun mobbet for av andre muslimer på skolen, forteller moren.

Hun kom til Norge som 2-åring og er selv muslim, men hun praktiserer ikke religionen strengt. Da datteren begynte på en skole i Oslo i høst, ble hun sjokkert over enkelte barns holdninger.

– Er ikke du muslim?
Flere ganger har datteren grått når hun har kommet for å hente på skolen. Da har andre muslimske barn fortalt henne at hun ikke er en god muslim.

– «Du vil bli straffet av Gud», har de sagt til henne.

Minoritetsrådgiver Michael Cruz, som jobber og bor i Groruddalen, sier at det er en velkjent problematikk. Han forteller at det er blitt vanlig blant muslimer helt ned i seksårs alder å utøve sosial kontroll. Problemet øker på skoler i områder der det bor mange med samme bakgrunn, sier Cruz til NRK.

Holdningene får de hjemmefra:

– «Hva slags religion har du?» er gjerne noe av det første barna spør hverandre om. De er blitt fortalt hjemmefra at det er best å leke med dem som er gode muslimer og som har et godt rykte, forteller han.

Slike holdninger tar de med seg på skolen.

– Barn helt ned i 1. klasse kontrollerer hverandre. Det gjør de blant annet ved å slenge kommentarer til hverandre om utseende, hva slags klær de går i og hvordan de snakker.

– «Du er en dårlig jente!,» kan de si til en som ikke går med hodeplagg. Dette er holdninger barna har lært av foreldrene. Dette er ikke meninger de har klart å komme på selv, sier Cruz.

Daglig leder i Minotenk, Linda Alzaghari, mener imidlertid at holdningene disse barna har med hjemmefra er skolenes ansvar:

– Det kan være at skolen opplever slike saker som litt sensitive. De tenker kanskje at dette er en intern sak som det muslimske miljøet må ta tak i, men det blir feil. Dette er mobbing på lik linje med all annen mobbing.

Jaha, ja.

Nå vet jeg riktignok ikke hva slags miljø Alzaghari vanker i, men de få gangene skolen har ringt fordi jentungen har ertet eller kritisert en jevnaldrende for hennes stygge bukse eller umoderne farge på genseren, så skyldes det utrolig nok ikke at hun har fått det hjemmefra. Her i huset snakker vi om det meste, men samtaler av typen: “Å jøss, har du sett de stygge buksene hu Monica i første klasse går med, eller? Og så den fargen på genseren, da – det er jo bare så 2013!” forekommer aldri.

Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at vi følger mindre med på dagens motebilde for små barn enn muslimske foreldre, men siden jeg aldri har hørt andre voksne i nabolaget ta opp slike ting ved sosiale sammenkomster heller, er det fort gjort å mistenke at fenomenet nettopp er visse miljøers måte å utøve sosial kontroll med andre i samme miljø på – ikke mobbing i noen som helst vanlig forstand.

For skal et kollektiv kunne utøve sosial kontroll med andre, så må barna læres opp til det fra de er små. Få, om noen, andre foreldre – det vil si alle de som ikke ønsker at barna deres skal bli små sosiale kontrollører som holder andres barn (og deres foreldre) på plass – lærer opp avkommet sitt til å mobbe andre.

Og hvis dette er mobbing på lik linje med all annen mobbing, hva kommer det så av at denne typen atferd praktisk talt bare forekommer i muslimske innvandrermiljøer?

Rekk opp hånden alle som selv har, eller har hørt om andre som har, barn som på skolen eller lekeplassen i det hele tatt spør potensielle lekekamerater om deres religion? For så å lekse opp hva en god kristen eller hindu gjør og ikke?

Vi vet nok alle – Alzaghari inkl. – hva svaret på det spørsmålet er.

Hun legger riktignok til at “Folk fra Iran, Somalia eller Tyrkia praktiserer nødvendigvis ikke sin tro helt likt, selv om de er muslimer. Derfor er det ikke én riktig måte å være muslim på”, men det er det altså noen andre muslimer som mener og resultatet har vi akkurat lest i samme artikkel.

Det handler utelukkende om kollektivets religiøse eller kulturelle kontroll av dem de bedømmer som medlemmer.

Forfatteren av boken Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet, Ellen Reiss, beskriver det sånn:

Redsel for «fornorsking» eller «vestlig» atferd, er også en hverdagsrealitet for mange jeg har møtt i arbeidet med boken. Det kan være redsel for en dekadent og seksuelt løssluppen tilværelse med alkohol og fester. Det kan være motstand mot en individualisme som sier at jenter og gutter skal få bestemme over livene sine selv uten at alle andre skal mene noe hele tiden.Eller det kan være motstand mot en feminisme som slår fast kvinners rett til å fremme egne meninger og velge uavhengig av kulturelle normer om kjønn.

Alt er en del av et større problem: sosial kontroll. Det er kulturelle forskjeller, men i enkelte muslimske miløer legges det ofte sterke føringer på sosial atferd, hvem en skal omgås, og når og hvor man kan ferdes. Kvinnene har minst spillerom. Gutter møter også strenge krav til kjønnsroller, men de har friere tøyler.

Homofili
Selv om slik kontroll skyldes ukultur, brukes religionen gjerne til å legitimere en del av kontrollen. Igjen blir det vanskeligere å stå imot. Bryter man normene, kan det få store konsekvenser. Kvinnene risikerer ryktespredning i miljøet, isolasjon fra familie og venner, sjikanering og i ytterste konsekvens vold.

Små kontrollører vokser da også opp til å bli store kontrollører, og i 2009 viste en undersøkelse laget for det danske velferdsministeriet, at mange muslimske kvinner under utdannelse opplever sosial kontroll og religiøs mobbing. Det fremgikk også at muslimske gutter er særdeles aktive i å utøve kontrollen:

– Den sociale kontrol er et rædselsfuldt problem. Det er så dominerende, at man tror det er løgn, den sladder og den snak, den kontrol med de her unge mennesker, som ikke kan tillade sig noget, siger en folkeskolelærer i undersøgelsen.

Formålet med undersøkelsen var å kartlegge hvordan muslimske kvinner selv opplevde problemer med likestilling mellom kjønnene, både når det gjelder utdannelse, inngåelse av ekteskap, leveregler og straff etc. Resultatet var nedslående:

Rapporten viser, at traditioner, normer og en konservativ familiestruktur sammen med Islam er kontrollerende faktorer i de udspurgte kvinders tilværelse.

For nogle af dem er det et pres og en belastning, som hæmmer deres udfoldelse; for andre er det et system og et ansvar, der giver dem et trygt og regelret liv.

– Med rapporten her har vi nu fået et rigtig godt indblik i, hvordan et udsnit af unge muslimske kvinder opfatter deres egen situation. Den kan forhåbentlig være til hjælp for de muslimske kvinder, der gerne vil have større del i de tilbud, som det danske samfund giver dem. Og jeg mener også, den er meget nyttig for dem, der har til opgave netop at støtte og vejlede denne gruppe af kvinder, siger ligestillingsminister Karen Jespersen i en pressemeddelelse.

Det er for øvrig ikke bare gutter som utøver kontrollen.

I 2006 kom det frem at flere kvinnelige muslimske universitetsstuderende på Syddansk Universitet (SDU) var i ferd med å gi opp sine utdannelser fordi de ble utsatt for massivt gruppepress og religiøs mobbing av en gruppe kvinnelige, radikaliserte muslimske studenter:

Nogle modtager sms-trusler med beskeder som, »du kommer i helvede, hvis du ikke bærer tørklæde«. Det fortæller amanuensis Saliha Marie Fettah (SDU), der advarer mod udviklingen.

Ud over den mere teologiske debat om løgne oplever hun også en anden form for mere direkte gruppepres over for de mere moderate muslimske piger.

»Det handler bl.a. om påklædning. De må ikke gå i stramme bukser, bluser eller stærke farver. De må ikke høre musik, fordi de andre siger, det er forbudt ifølge islam. Det har afholdt flere af de moderate piger fra at deltage i sociale sammenkomster, fordi denne gruppe har advaret mod at deltage,« siger Saliha Marie Fettah.

Det konstante og massive pres, som Saliha Marie Fettah kalder social kontrol, har betydet, at flere af de moderate piger bryder sammen under presset fra de radikaliserede piger.

»En enkelt har skiftet til et studium, hvor der ikke er så mange muslimske piger, og der er andre, der overvejer at skifte studium,« siger Saliha Marie Fettah, der selv har siddet med grædende studerende på sit kontor.

Til Jyllands-Posten fortalte Fettah at hun hadde konfrontert de religiøse jentene med deres atferd og den effekten den hadde på andre jenter. De førstnevnte mente imidlertid ikke at det de holdt på med var mobbing, men en religiøs plikt (Jyllands-Posten 08. desember 2006, ikke på nett).

»De opfatter det ikke selv som mobning. De ser det som en religiøs pligt, og at de faktisk prøver at hjælpe de andre piger fra at komme i helvede,« siger Saliha Marie Fettah.

Skal tro hvor de har den oppfatningen fra hvis denne mobbingen er en helt vanlig en av slagsen?

– Det er som de er spioner. Det er ikke noe som heter privatliv. Alt skal dikteres. “Hvor skal du hen? Og når kommer du hjem? Ti minutter over eller ti minutter på?” Det er mange som tror at jeg er en meget åpen og frisinnet jente, men likegyldig hvor frisinnet man er, så er det alltid noe som holder en tilbake, forteller en av jentene i den danske undersøkelsen.

Disse spionene blir oppdratt av noen, og det kan man sikkert kalle mye rart – bortsett fra “mobbing på lik linje med all annen mobbing”.

Alzaghari og andre talspersoner for muslimske organisasjoner kunne med fordel fokusere på å rykke opp uvesenet med roten i miljøene der det trives, i stedet for å forsøke å fremstille et høyst problematisk fenomen som vanlig når det faktisk er alt annet.

De små religiøse kontrollørene blir opplært til det sted, og det er ikke i det omgivende samfunn. Ansvaret ligger med andre ord hos de foreldrene og de miljøene som oppmuntrer disse barna til å utøve den sosiale kontrollen de selv oppfatter som akseptabel, ikke den norske skolen som knapt nok er utrustet til å takle den vanlige mobbingen barn finner på helt på egenhånd.

Foreldre og/eller hele miljøer hvis mentalitet tilsier at alle i gruppen må kontrolleres og holdes på plass som “gode muslimer”, stiller ikke i den kategorien.

Posted in Uncategorized

Demring på venstresiden?

Nyvalgt leder i Sosialistisk Ungdom, Nicholas Wilkinson, forteller at det nå er flere steder der han ikke tør å holde kjæresten i hånda av frykt for “religiøse ekstremistmiljøer”. På Grønland:

– Jeg leier ikke ham på Grønland i Oslo på natta, jeg frykter den volden jeg kan bli utsatt for. Religiøse ekstremister i Norge gjør meg utrygg. Jeg og veldig mange homofile frykter hatvold. Vi vet at mange av våre venner utsettes for det. Vi er kommet langt i homokampen i dag, men det er noen miljøer som henger etter.

Han mener de religiøse ekstremistmiljøene utmerker seg.

– De uttaler offentlig, gang på gang, at både homofile, men også kvinner, er annenrangs borgere. Det legitimerer vold, sier han.

De religiøse ekstremistene Wilkinson snakker om er for øvrig de samme ekstremistene som Aftenposten synes at regjeringen bør samarbeide med for å stanse den ekstremismen de selv sprer.

Wilkinson bør imidlertid selv passe seg for utrivelige etiketter som følge av sin uttalte frykt for en ekstremt homsefiendtlig minoritet. I mangelen på reelle fiender i storsamfunnet begynte nemlig såkalte queerteoretikere for noen år siden å jakte på nye, og fant dem: homser som uttrykker bekymring for deler av innvandrermiljøenes åpenlyse intoleranse for homofili og påfølgende vold.

I dagligtale kalles de homonasjonalister.

Da queerteoriens ubestridte lederfigur, Judith Butler, frasa seg prisen “Civil courage award” under det tyske motstykket til Skeive dager, Berlin Pride, var det fordi hun ønsket å distansere seg fra homonasjonalistenes rasisme og antimuslimske holdninger:

Under mottakelsen lørdag, gikk Butler, som er professor i retorikk ved Berkeley-universitetet i California, i stedet opp på scenen for å si at hun ikke kunne ta imot prisen. «Jeg er nødt til å distansere meg fra medvirkning til rasisme», uttalte hun, og sa deretter at hun heller ville gi prisen videre til organisasjoner som fortjente den langt mer. Hun nevnte Gladt, LesMigras, Suspect og ReachOut, samtlige organisasjoner som jobber for homo-, bi- og transseksuelles frigjøring på tvers av kulturell og etnisk bakgrunn.

Samtidig benyttet hun anledningen til å kritisere det hun anså for å være Berlin Prides bånd til «homonasjonalistiske organisasjoner».

I en pressemelding om saken skrev Butler at rasismen de siste årene har gått som en rød tråd gjennom internasjonale homsearrangementer. Som eksempel på dette oppga man Berlin Prides ytterst problematiske og rasistiske slagord “Har du noen problemer med det, eller?”:

Som eksempel trekker de fram Berlin Pride sitt slagord fra to år tilbake, som var «Hass du was dagegen?», som kan oversettes som «Har du noen problemer med det, eller?» og som spiller på homofobi som et problem tilhørende unge fra minoritetene.

Her hjemme støttet daværende nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) i Trøndelag, Stine Helena Bang Svendsen, og stipendiat ved institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU i Trondheim, Annika W. Rodriguez, Butlers vrøvl. Begge har beskyldt deler av homsemiljøet for å være homonasjonalister og begge beskyldte leder i Skeive Dager, Stein Runar Østigaard, for å sparke “nedover på andre marginaliserte grupper” da han på absolutt uhyrlig vis valgte å legge homseparadens rute over Grønland i 2009:

Rutevalget kan bli tolket som en protest mot «moralpolitiet» spesielt og norske muslimers antatte holdninger til homoseksualitet generelt.
Sparker nedover

Om så skulle skje, vil den norske homobevegelsen være i den lite ærefulle situasjonen at den sparker nedover på andre marginaliserte grupper for å hevde egen sak.

Ruteomleggingen kom som svar på at et homofilt par ble overfalt på nettopp Grønland i august samme år. I kjølvannet av overfallet gjorde en elskverdig Aslam Shaid oppmerksom på at han syntes homser burde innrette seg på det muslimske Grønland – der homofili helst burde vært forbudt å praktisere offentlig – fordi deres homserier strider mot Shaids kultur:

– Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.

– Synd å se

Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.

– Grønland er et flerkulturelt miljø hvor det blir mange som ikke liker homofile, og da bør de ikke holde hender. Her går vi på gata med koner og barn, og da er det synd å se slike ting. Men de gjør hjemme hos seg selv, bryr jeg meg ikke om, sier Shaid.

Shaid mener åpenbart at den flerkulturen han og deler av hans trosfeller representerer er helt grei, mens når det kommer til Wilkinsons – nei, herregud, er du helt sprø eller?

Bare noen måneder før hadde LLH interessant nok deltatt i marsjen Stopp muslimhetsen! sammen med 34 antirasistiske organisasjoner, sosialistiske forbund, politiske ungdomsorganisasjoner og islamske foreninger. I marsjens opprop het det:

Norge er og må forbli et demokratisk samfunn som respekterer menneskerettigheter og som verdsetter toleranse, respekt og likeverd høyt. Norge er et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. Vi anerkjenner enhvers rett til å utøve sin religion privat og offentlig. Vi aksepterer ikke at enkelte i vårt samfunn blir stigmatisert og mobbet på grunn av sin religion.

På dette tidspunktet kan det umulig ha vært noen hemmelighet for LLH at islam i likhet med andre religioner ikke proklamerer noe utpreget sjarmerende budskap om homofili til sine tilhengere. At homofile blir overfalt på åpen gate av det som hovedsakelig beskrives som unge, muslimske og/eller “arabisk utseende” menn i Europa kan heller ikke ha vært en helt ukjent sak. Likevel tok LLH det prisverdige valget å delta i marsjen i mai 2009 – sammen med blant andre Wilkinsons forbund Sosialistisk Ungdom.

Andre som stilte var partiet Rødt, Antirasistisk Senter, Islamsk Råd i Norge, Den Afghanske kulturelle forening i Oslo, Muslimsk Studentsamfunn, Norsk Folkehjelp, Kristelig Folkepartis Ungdom, Norsk Innvandrerforum, Norsk Offiserforbund, Rød Ungdom, Skeiv Ungdom, Somalisk Studentforening, Unge Venstre, Central Jamaat Ahl-e Sunnat Norway, Den islamske ungdomsorganisasjonen i Norge, Det Islamske Forbundet, Det Somalske Samarbeidssenteret i Norge, Islamsk Råd Norge, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene, Muslimsk Studentsamfunn, Norsk Innvandrerforum, Rahma Islamic Relief Fund, Shia Imam Råd Norge og Somalisk Studentforening.

Så skjedde overfallet på Grønland, og til tross for den store oppslutningen rundt utsagnet:

Norge er og må forbli et demokratisk samfunn som respekterer menneskerettigheter og som verdsetter toleranse, respekt og likeverd høyt.

i mai, var det tyst som i graven i august. Da Skeive Dager ved leder Østigaard ønsket å markere mot dette, ble han som nevnt prompte anklaget for å sparke marginaliserte grupper.

Og idag skriver vi 2014, hvor altså Aftenposten på intet mindre enn lederplass anbefaler regjeringen å ta en av de fremste og mest synlige eksponentene for hat til homofile – en gruppe som ikke bare avskyr, men åpent erklærer at de bør myrdes – inn i varmen som legitim samtalepartner.

Homonasjonalister som Wilkinson har med andre ord fått litt å bryne seg på, så det er bare å ønske ham lykke til. Med den skrudde formen for toleranse deler av venstresiden, offisielle lhbt-organisasjoner og Aftenpostens redaksjon tar til orde for at vi som samfunn skal praktisere, vil han trenge det.

NRK: Tør ikke leie kjæresten av frykt for hatvold

Posted in Uncategorized

Godt signal

Mens Aftenposten anbefaler regjeringen å samarbeide med den sjarmerende og menneskevennlige organisasjonen Islam Net, har det offisielle Danmark sett skriften på veggen og holdt seg derfor klokelig vekk fra åpningen av Qatars nye stormoskè i København.

I motsetning til her på berget, kom ikke talsmann for Dansk Islamsk Råd, som er ansvarlig for moskeen, Mohamed al Maimounis uttalelse om at homser er syke som noen overraskelse på danske politikere eller medier:

Det er et godt signal at sende. Ikke bare fordi Mohamed al Maimouni, talsmand for Dansk Islamisk Råd, der står bag moskeen, for nogle dage siden sagde til Morgenavisen Jyllands-Posten, at homoseksualitet er »ligesom, at man er syg.« Mohamed al Maimouni siger jo kun, hvad vi allesammen godt vidste i forvejen: At i den reaktionære udgave af islam, som såvel broderskabet som Qatar bekender sig til, er der ingen plads til den frihed og tolerance, der er grundværdier i Vesten. Udsagnet bekræfter blot, at de kræfter, der står bag stormoskeen, og som kommer til at have det daglige ansvar for den, ikke er værd at pleje nær omgang med. Det understreger kun, at det er godt, at magtens Danmark ikke legitimerede moskeen ved sin prominente tilstedeværelse.

Tvivlen skal komme stormoskeen til gode, er det blevet sagt. Man bør vende det om og sige, at tvivlen skal komme det flertal af moderate, danske muslimer til gode, som ikke identificerer sig med hverken broderskabet eller oliestaten. Havde det officielle Danmark valgt at være til stede, havde det sendt et uheldigt signal i retning af, at en særligt reaktionær udgave af islam er en god repræsentant for islam i Danmark.

Det er for øvrig ikke bare homser som er uvelkomne i den nye stormoskeen. Ved gårsdagens åpning ble de oppmøttes stemning mot den kritikerroste forfatteren Yahya Hassan så fiendtlig at han måtte eskorteres vekk av politiet:

Et anonymt øjenvidne, som Jyllands-Posten har talt med, fortæller, hvordan der opstod optræk til konfrontation, da den kontroversielle 19-årige forfatter viste sig frem.

“Der var lang kø til at komme ind omkring kl. 17, hvor der skulle være lysshow inde i moskéen i anledning af åbningen.”

“Unge andengenerationsindvandrere begyndte at råbe til Yahya Hassan: ”Du skal fandeme ikke være her. Du skal bare forsvinde.””

“Der blev en fjendtlig stemning og optræk til konfrontation.”

“Én råbte: ”Fjern ham, ellers kan vi ikke styre det her”. Så begyndte politibetjentene at snakke sammen. Derefter førte de Yahya Hassan væk,” gengiver det anonyme øjenvidne uden for moskéen.

Berlingske Tidende: Et klart signal

Posted in Uncategorized

Liv og lære i sosialdemokratiet

Nyvalgt leder for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, skal ifølge TV2 ha mislikt partikollega Martin Kolbergs kritikk av at kronprinsparet har valgt kostbare privatskoler for sine barn. Støre har forresten vært en nær venn av det kongelige paret i 15 år og blitt vurdert som inhabil i saker som omhandler kongehuset.

Kanskje hadde dette betydning for Støres misnøye med partiundersåttens privatskole-murring?

– Nei, overhodet ikke, sier Støre til TV2.

Det er mulig, men så hadde det kanhende betydning på grunn av Støres eget valg for sine barn i sosialdemokratiet Norge? Han er nemlig en av stadig flere politikere som bevisst velger seg og sine vekk fra den hverdagen han selv har vært med på å skape for alle andre.

Den velhavende og kosmopolitiske Jonas Gahr Støre er en del av den nye klassen den amerikanske statsviteren Samuel Huntington i sin tid kalte “Davosmennesker”. Begrepet viser til en internasjonal elite som har mer til felles med hverandre enn de har med folket de angivelig skal tjene. Forskningssjef ved Det Norske Nobelinstitutt, Asle Toje utdyper:

Det er kanskje derfor Davos-mennesket er meget opptatt av tonen – hvordan ting sies. For hvis det handler om “dialog” eller “verdighet” så handler det ikke om makt og interesser. Naturligvis er delegatene en uensartet gruppe, men det er også fellestrekk: Davos-mennesket deler vokabular, verdier og verdensanskuelse. De tror på fri flyt av penger, varer, tjenester og arbeidskraft. Sistnevnte er en viktig distinksjon. Davos-mennesket ser på innvandringsskepsis som en moralsk brist.

Troen på at globaliseringen ville føre til fred og velstand, ut fra tesen om at “når vi samhandler, vinner alle”, har gitt finanseliter ryggdekning til å flytte ut arbeidsplasser uten å svare for effektene for hjemlig økonomi; det har gitt politikere mandat til å bruke sin tid på engasjementspolitikk snarere enn nasjonens interesser og det har fått kjendiser til å tro at den Gud har gitt sendetid, har han også gitt forstand.

I 2010 hadde Støre dette å melde om det norske mangfoldet:

Mennesker som vokser opp uten mangfold får et varig handikap når de skal ut og møte en mangfoldig verden i ettertid (Akers Avis 27.oktober 2010).

Men hva slags mangfold snakket han egentlig om?

Ikke et han selv ønsker å ta del i, i hvert fall. Privat er han bosatt i Vestre Aker, som i 2013 hadde en innvandrerandel (innvandrere og etterkommere) på 28 prosent – 15 prosent fra EU/Nordamerika, 13 fra Afrika/Asia.

Det er for øvrig tilnærmet den samme innvandrerandelen som får høytutdannede og velavlønnede foreldre til å ta barna sine ut av av offentlige skoler.

Så gikk da også hans egne barn på den private Steinerskolen – som i 2003/2004 hadde hele 1,1 prosent elever med ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrere fra Vesteuropa og Nordamerika kan man sikkert si mye om, men at de bidrar til noe større kulturelt, antihandicapende mangfold for andre barn med vesteuropeisk eller nordamerikansk bakgrunn er å ta i.

Men dette er et fenomen som i stadig større grad kan observeres i hele Europa: skolene politikere som Støre har bidratt til å skape og mener er gode nok for andre, er ikke ansett som bra nok for egne barn eller deres fremtidsmuligheter.

Dette er ikke minst synlig i Oslo, hvor ingen – med unntak av byråd for sosiale tjenester Anniken Hauglie – i det byrådet som har styrt byen i åtte år har sitt eget barn på en skole hvor minoritetsspråklige utgjør flertallet.

På hele 58 av 136* grunnskoler i Oslo er minoritetsspråklige i flertall, og opptil 40 prosent som sogner til disse skolene søker om skolebytte. På Sinsen skole, der Hauglies sønn går, er 60 prosent minoritetsspråklige. Politikere har tidligere fått kritikk for valgene de tar for egne barn, samtidig som de taler varmt for offentlige skolers såkalt flerkulturelle miljø og læring. Under en debatt i 2009 nektet statsminister Jens Stoltenberg å svare på hva han ville gjort dersom hans barn sognet til en skole med over 90 prosent minoriteter, mens SVs Erik Solheim ble kritisert da han på nittitallet opplyste om at han planla å ta barna vekk fra skolen på Grünerløkka.

Norske politikeres private valg for seg og sine egne later til å representere en trend i et stadig mer fleretnisk Europa, hvor den politiske klassen og øvrig elite i påfallende liten grad lever som de lærer. Etter at flere undersøkelser i 2008 viste at en for stor andel tospråklige på skolen er problematisk både hva gjelder nedsatt læring og økt vold, foreslo partiet Socialdemokraterne og et flertall i København kommune å innføre skoletvang i kommuner med integreringsproblemer. Kort etter viste det seg at de sosialdemokratiske toppolitikerne nåværende statsminister Helle Thorning-Schmidt, Henrik Sass Larsen og Mette Frederiksen selv hadde flyttet sine barn fra den offentlige folkeskolen – for “barnets skyld” – til privatskoler med få eller ingen minoritetsspråklige elever.

Tendensen med at velutdannede danske foreldre flykter fra skoler med mange elever med innvandrer- eller flyktningbakgrunn er grundig dokumentert av Beatrice Schindler Rangvid, forsker ved AKF (Anvendt Kommunal Forskning). Rangvids undersøkelse fra 2007 viser at foreldre – både danske og etniske minoriteter – trekker sine barn ut av skolen når flere enn hver tredje elev er såkalt tospråklige. Dette gjelder særlig høyutdannede foreldre. Undersøkelsen viste også en klar tendens til at høytutdannede foreldre reagerer kraftigere på en stigende andel tospråklige enn det lavtutdannede foreldre gjør. Forskerne Peter Jensen og Nina Smith har kommet til samme konklusjon som Rangvid på bakgrunn av PISA Etnisk 2005, en undersøkelse av kompetanser hos danske og etniske minoritetselever i niendeklasser: “Jo høyere etnisk konsentrasjon i skolen, jo lavere testresultater oppnår både de danske og ikke-vestlige elevene” (s. 94).

– Hvis det er korrekt at velutdannede foreldre fravelger folkeskolen, hva sier det så om de velutdannedes holdning til den multietniske virkelighet og deres toleranse for nydansker?, spurte samfunnsdebattør og lektor ved Syddansk universitet Mehmet Ümit Necef ved samme anledning.

Det sier en hel del, og sett i dette lyset er Jonas Gahr Støres misnøye med Kolbergs utspill høyst forståelig. Det avslører nemlig Støres egen syltynne troverdighet når det gjelder hans offentlige feiring av mangfold og Det nye vi. Hvor dypt det stikker, liksom.

Det stikker åpenbart så dypt at han ikke vil leve i det selv, og godt forstår hvorfor hans venner i de høyere sfærer heller ikke vil det.

Til gjengjeld er han fast bestemt på at du og jeg skal det. Så uselvisk at man sørger for at alle andre slipper å bli handicappet av manglende mangfold er det nok ikke mange som er.

* Tallet varierer litt etter hvilke typer skoler man regner med, som f.eks. her (56 av 126).

Posted in Uncategorized