På lik linje med all annen mobbing?

NRK melder at muslimske barn helt ned i 1.klasse utøver sosial kontroll på skolen og andre arenaer.

En mor forteller at hennes datters klær blir kritisert av muslimske klassekamerater på skolen, mens minoritetsrådgiver Michael Cruz bekrefter at det er blitt vanligere at yngre muslimske barn opptrer som moralpoliti.

Moren, som ønsker å være anonym av hensyn til datteren, er opprørt over det hun kaller rasisme fra andre muslimer.

– Min datter går med vanlige klær, slik som norske barn går i. Det vil si korte shorts og sommerkjoler. Dette blir hun mobbet for av andre muslimer på skolen, forteller moren.

Hun kom til Norge som 2-åring og er selv muslim, men hun praktiserer ikke religionen strengt. Da datteren begynte på en skole i Oslo i høst, ble hun sjokkert over enkelte barns holdninger.

– Er ikke du muslim?
Flere ganger har datteren grått når hun har kommet for å hente på skolen. Da har andre muslimske barn fortalt henne at hun ikke er en god muslim.

– «Du vil bli straffet av Gud», har de sagt til henne.

Minoritetsrådgiver Michael Cruz, som jobber og bor i Groruddalen, sier at det er en velkjent problematikk. Han forteller at det er blitt vanlig blant muslimer helt ned i seksårs alder å utøve sosial kontroll. Problemet øker på skoler i områder der det bor mange med samme bakgrunn, sier Cruz til NRK.

Holdningene får de hjemmefra:

– «Hva slags religion har du?» er gjerne noe av det første barna spør hverandre om. De er blitt fortalt hjemmefra at det er best å leke med dem som er gode muslimer og som har et godt rykte, forteller han.

Slike holdninger tar de med seg på skolen.

– Barn helt ned i 1. klasse kontrollerer hverandre. Det gjør de blant annet ved å slenge kommentarer til hverandre om utseende, hva slags klær de går i og hvordan de snakker.

– «Du er en dårlig jente!,» kan de si til en som ikke går med hodeplagg. Dette er holdninger barna har lært av foreldrene. Dette er ikke meninger de har klart å komme på selv, sier Cruz.

Daglig leder i Minotenk, Linda Alzaghari, mener imidlertid at holdningene disse barna har med hjemmefra er skolenes ansvar:

– Det kan være at skolen opplever slike saker som litt sensitive. De tenker kanskje at dette er en intern sak som det muslimske miljøet må ta tak i, men det blir feil. Dette er mobbing på lik linje med all annen mobbing.

Jaha, ja.

Nå vet jeg riktignok ikke hva slags miljø Alzaghari vanker i, men de få gangene skolen har ringt fordi jentungen har ertet eller kritisert en jevnaldrende for hennes stygge bukse eller umoderne farge på genseren, så skyldes det utrolig nok ikke at hun har fått det hjemmefra. Her i huset snakker vi om det meste, men samtaler av typen: “Å jøss, har du sett de stygge buksene hu Monica i første klasse går med, eller? Og så den fargen på genseren, da – det er jo bare så 2013!” forekommer aldri.

Det kan selvfølgelig ha sammenheng med at vi følger mindre med på dagens motebilde for små barn enn muslimske foreldre, men siden jeg aldri har hørt andre voksne i nabolaget ta opp slike ting ved sosiale sammenkomster heller, er det fort gjort å mistenke at fenomenet nettopp er visse miljøers måte å utøve sosial kontroll med andre i samme miljø på – ikke mobbing i noen som helst vanlig forstand.

For skal et kollektiv kunne utøve sosial kontroll med andre, så må barna læres opp til det fra de er små. Få, om noen, andre foreldre – det vil si alle de som ikke ønsker at barna deres skal bli små sosiale kontrollører som holder andres barn (og deres foreldre) på plass – lærer opp avkommet sitt til å mobbe andre.

Og hvis dette er mobbing på lik linje med all annen mobbing, hva kommer det så av at denne typen atferd praktisk talt bare forekommer i muslimske innvandrermiljøer?

Rekk opp hånden alle som selv har, eller har hørt om andre som har, barn som på skolen eller lekeplassen i det hele tatt spør potensielle lekekamerater om deres religion? For så å lekse opp hva en god kristen eller hindu gjør og ikke?

Vi vet nok alle – Alzaghari inkl. – hva svaret på det spørsmålet er.

Hun legger riktignok til at “Folk fra Iran, Somalia eller Tyrkia praktiserer nødvendigvis ikke sin tro helt likt, selv om de er muslimer. Derfor er det ikke én riktig måte å være muslim på”, men det er det altså noen andre muslimer som mener og resultatet har vi akkurat lest i samme artikkel.

Det handler utelukkende om kollektivets religiøse eller kulturelle kontroll av dem de bedømmer som medlemmer.

Forfatteren av boken Søstre: Hvordan unge, muslimske kvinner skaper sin egen frihet, Ellen Reiss, beskriver det sånn:

Redsel for «fornorsking» eller «vestlig» atferd, er også en hverdagsrealitet for mange jeg har møtt i arbeidet med boken. Det kan være redsel for en dekadent og seksuelt løssluppen tilværelse med alkohol og fester. Det kan være motstand mot en individualisme som sier at jenter og gutter skal få bestemme over livene sine selv uten at alle andre skal mene noe hele tiden.Eller det kan være motstand mot en feminisme som slår fast kvinners rett til å fremme egne meninger og velge uavhengig av kulturelle normer om kjønn.

Alt er en del av et større problem: sosial kontroll. Det er kulturelle forskjeller, men i enkelte muslimske miløer legges det ofte sterke føringer på sosial atferd, hvem en skal omgås, og når og hvor man kan ferdes. Kvinnene har minst spillerom. Gutter møter også strenge krav til kjønnsroller, men de har friere tøyler.

Homofili
Selv om slik kontroll skyldes ukultur, brukes religionen gjerne til å legitimere en del av kontrollen. Igjen blir det vanskeligere å stå imot. Bryter man normene, kan det få store konsekvenser. Kvinnene risikerer ryktespredning i miljøet, isolasjon fra familie og venner, sjikanering og i ytterste konsekvens vold.

Små kontrollører vokser da også opp til å bli store kontrollører, og i 2009 viste en undersøkelse laget for det danske velferdsministeriet, at mange muslimske kvinner under utdannelse opplever sosial kontroll og religiøs mobbing. Det fremgikk også at muslimske gutter er særdeles aktive i å utøve kontrollen:

– Den sociale kontrol er et rædselsfuldt problem. Det er så dominerende, at man tror det er løgn, den sladder og den snak, den kontrol med de her unge mennesker, som ikke kan tillade sig noget, siger en folkeskolelærer i undersøgelsen.

Formålet med undersøkelsen var å kartlegge hvordan muslimske kvinner selv opplevde problemer med likestilling mellom kjønnene, både når det gjelder utdannelse, inngåelse av ekteskap, leveregler og straff etc. Resultatet var nedslående:

Rapporten viser, at traditioner, normer og en konservativ familiestruktur sammen med Islam er kontrollerende faktorer i de udspurgte kvinders tilværelse.

For nogle af dem er det et pres og en belastning, som hæmmer deres udfoldelse; for andre er det et system og et ansvar, der giver dem et trygt og regelret liv.

– Med rapporten her har vi nu fået et rigtig godt indblik i, hvordan et udsnit af unge muslimske kvinder opfatter deres egen situation. Den kan forhåbentlig være til hjælp for de muslimske kvinder, der gerne vil have større del i de tilbud, som det danske samfund giver dem. Og jeg mener også, den er meget nyttig for dem, der har til opgave netop at støtte og vejlede denne gruppe af kvinder, siger ligestillingsminister Karen Jespersen i en pressemeddelelse.

Det er for øvrig ikke bare gutter som utøver kontrollen.

I 2006 kom det frem at flere kvinnelige muslimske universitetsstuderende på Syddansk Universitet (SDU) var i ferd med å gi opp sine utdannelser fordi de ble utsatt for massivt gruppepress og religiøs mobbing av en gruppe kvinnelige, radikaliserte muslimske studenter:

Nogle modtager sms-trusler med beskeder som, »du kommer i helvede, hvis du ikke bærer tørklæde«. Det fortæller amanuensis Saliha Marie Fettah (SDU), der advarer mod udviklingen.

Ud over den mere teologiske debat om løgne oplever hun også en anden form for mere direkte gruppepres over for de mere moderate muslimske piger.

»Det handler bl.a. om påklædning. De må ikke gå i stramme bukser, bluser eller stærke farver. De må ikke høre musik, fordi de andre siger, det er forbudt ifølge islam. Det har afholdt flere af de moderate piger fra at deltage i sociale sammenkomster, fordi denne gruppe har advaret mod at deltage,« siger Saliha Marie Fettah.

Det konstante og massive pres, som Saliha Marie Fettah kalder social kontrol, har betydet, at flere af de moderate piger bryder sammen under presset fra de radikaliserede piger.

»En enkelt har skiftet til et studium, hvor der ikke er så mange muslimske piger, og der er andre, der overvejer at skifte studium,« siger Saliha Marie Fettah, der selv har siddet med grædende studerende på sit kontor.

Til Jyllands-Posten fortalte Fettah at hun hadde konfrontert de religiøse jentene med deres atferd og den effekten den hadde på andre jenter. De førstnevnte mente imidlertid ikke at det de holdt på med var mobbing, men en religiøs plikt (Jyllands-Posten 08. desember 2006, ikke på nett).

»De opfatter det ikke selv som mobning. De ser det som en religiøs pligt, og at de faktisk prøver at hjælpe de andre piger fra at komme i helvede,« siger Saliha Marie Fettah.

Skal tro hvor de har den oppfatningen fra hvis denne mobbingen er en helt vanlig en av slagsen?

– Det er som de er spioner. Det er ikke noe som heter privatliv. Alt skal dikteres. “Hvor skal du hen? Og når kommer du hjem? Ti minutter over eller ti minutter på?” Det er mange som tror at jeg er en meget åpen og frisinnet jente, men likegyldig hvor frisinnet man er, så er det alltid noe som holder en tilbake, forteller en av jentene i den danske undersøkelsen.

Disse spionene blir oppdratt av noen, og det kan man sikkert kalle mye rart – bortsett fra “mobbing på lik linje med all annen mobbing”.

Alzaghari og andre talspersoner for muslimske organisasjoner kunne med fordel fokusere på å rykke opp uvesenet med roten i miljøene der det trives, i stedet for å forsøke å fremstille et høyst problematisk fenomen som vanlig når det faktisk er alt annet.

De små religiøse kontrollørene blir opplært til det sted, og det er ikke i det omgivende samfunn. Ansvaret ligger med andre ord hos de foreldrene og de miljøene som oppmuntrer disse barna til å utøve den sosiale kontrollen de selv oppfatter som akseptabel, ikke den norske skolen som knapt nok er utrustet til å takle den vanlige mobbingen barn finner på helt på egenhånd.

Foreldre og/eller hele miljøer hvis mentalitet tilsier at alle i gruppen må kontrolleres og holdes på plass som “gode muslimer”, stiller ikke i den kategorien.

Demring på venstresiden?

Nyvalgt leder i Sosialistisk Ungdom, Nicholas Wilkinson, forteller at det nå er flere steder der han ikke tør å holde kjæresten i hånda av frykt for “religiøse ekstremistmiljøer”. På Grønland:

– Jeg leier ikke ham på Grønland i Oslo på natta, jeg frykter den volden jeg kan bli utsatt for. Religiøse ekstremister i Norge gjør meg utrygg. Jeg og veldig mange homofile frykter hatvold. Vi vet at mange av våre venner utsettes for det. Vi er kommet langt i homokampen i dag, men det er noen miljøer som henger etter.

Han mener de religiøse ekstremistmiljøene utmerker seg.

– De uttaler offentlig, gang på gang, at både homofile, men også kvinner, er annenrangs borgere. Det legitimerer vold, sier han.

De religiøse ekstremistene Wilkinson snakker om er for øvrig de samme ekstremistene som Aftenposten synes at regjeringen bør samarbeide med for å stanse den ekstremismen de selv sprer.

Wilkinson bør imidlertid selv passe seg for utrivelige etiketter som følge av sin uttalte frykt for en ekstremt homsefiendtlig minoritet. I mangelen på reelle fiender i storsamfunnet begynte nemlig såkalte queerteoretikere for noen år siden å jakte på nye, og fant dem: homser som uttrykker bekymring for deler av innvandrermiljøenes åpenlyse intoleranse for homofili og påfølgende vold.

I dagligtale kalles de homonasjonalister.

Da queerteoriens ubestridte lederfigur, Judith Butler, frasa seg prisen “Civil courage award” under det tyske motstykket til Skeive dager, Berlin Pride, var det fordi hun ønsket å distansere seg fra homonasjonalistenes rasisme og antimuslimske holdninger:

Under mottakelsen lørdag, gikk Butler, som er professor i retorikk ved Berkeley-universitetet i California, i stedet opp på scenen for å si at hun ikke kunne ta imot prisen. «Jeg er nødt til å distansere meg fra medvirkning til rasisme», uttalte hun, og sa deretter at hun heller ville gi prisen videre til organisasjoner som fortjente den langt mer. Hun nevnte Gladt, LesMigras, Suspect og ReachOut, samtlige organisasjoner som jobber for homo-, bi- og transseksuelles frigjøring på tvers av kulturell og etnisk bakgrunn.

Samtidig benyttet hun anledningen til å kritisere det hun anså for å være Berlin Prides bånd til «homonasjonalistiske organisasjoner».

I en pressemelding om saken skrev Butler at rasismen de siste årene har gått som en rød tråd gjennom internasjonale homsearrangementer. Som eksempel på dette oppga man Berlin Prides ytterst problematiske og rasistiske slagord “Har du noen problemer med det, eller?”:

Som eksempel trekker de fram Berlin Pride sitt slagord fra to år tilbake, som var «Hass du was dagegen?», som kan oversettes som «Har du noen problemer med det, eller?» og som spiller på homofobi som et problem tilhørende unge fra minoritetene.

Her hjemme støttet daværende nestleder i Landsforeningen for lesbiske og homofile (LLH) i Trøndelag, Stine Helena Bang Svendsen, og stipendiat ved institutt for tverrfaglige kulturstudier på NTNU i Trondheim, Annika W. Rodriguez, Butlers vrøvl. Begge har beskyldt deler av homsemiljøet for å være homonasjonalister og begge beskyldte leder i Skeive Dager, Stein Runar Østigaard, for å sparke “nedover på andre marginaliserte grupper” da han på absolutt uhyrlig vis valgte å legge homseparadens rute over Grønland i 2009:

Rutevalget kan bli tolket som en protest mot «moralpolitiet» spesielt og norske muslimers antatte holdninger til homoseksualitet generelt.
Sparker nedover

Om så skulle skje, vil den norske homobevegelsen være i den lite ærefulle situasjonen at den sparker nedover på andre marginaliserte grupper for å hevde egen sak.

Ruteomleggingen kom som svar på at et homofilt par ble overfalt på nettopp Grønland i august samme år. I kjølvannet av overfallet gjorde en elskverdig Aslam Shaid oppmerksom på at han syntes homser burde innrette seg på det muslimske Grønland – der homofili helst burde vært forbudt å praktisere offentlig – fordi deres homserier strider mot Shaids kultur:

– Jeg blir sint når jeg ser bildet av at de holder hender. Jeg liker det ikke, for det strider mot vår kultur.

– Synd å se

Aslam er opprinnelig fra Pakistan, men har bodd i Norge i ti år. Han mener nordmenn bør innrette seg på Grønland og la være å vise offentlig at de er homofile eller lesbiske.

– Grønland er et flerkulturelt miljø hvor det blir mange som ikke liker homofile, og da bør de ikke holde hender. Her går vi på gata med koner og barn, og da er det synd å se slike ting. Men de gjør hjemme hos seg selv, bryr jeg meg ikke om, sier Shaid.

Shaid mener åpenbart at den flerkulturen han og deler av hans trosfeller representerer er helt grei, mens når det kommer til Wilkinsons – nei, herregud, er du helt sprø eller?

Bare noen måneder før hadde LLH interessant nok deltatt i marsjen Stopp muslimhetsen! sammen med 34 antirasistiske organisasjoner, sosialistiske forbund, politiske ungdomsorganisasjoner og islamske foreninger. I marsjens opprop het det:

Norge er og må forbli et demokratisk samfunn som respekterer menneskerettigheter og som verdsetter toleranse, respekt og likeverd høyt. Norge er et flerkulturelt og multireligiøst samfunn. Vi anerkjenner enhvers rett til å utøve sin religion privat og offentlig. Vi aksepterer ikke at enkelte i vårt samfunn blir stigmatisert og mobbet på grunn av sin religion.

På dette tidspunktet kan det umulig ha vært noen hemmelighet for LLH at islam i likhet med andre religioner ikke proklamerer noe utpreget sjarmerende budskap om homofili til sine tilhengere. At homofile blir overfalt på åpen gate av det som hovedsakelig beskrives som unge, muslimske og/eller “arabisk utseende” menn i Europa kan heller ikke ha vært en helt ukjent sak. Likevel tok LLH det prisverdige valget å delta i marsjen i mai 2009 – sammen med blant andre Wilkinsons forbund Sosialistisk Ungdom.

Andre som stilte var partiet Rødt, Antirasistisk Senter, Islamsk Råd i Norge, Den Afghanske kulturelle forening i Oslo, Muslimsk Studentsamfunn, Norsk Folkehjelp, Kristelig Folkepartis Ungdom, Norsk Innvandrerforum, Norsk Offiserforbund, Rød Ungdom, Skeiv Ungdom, Somalisk Studentforening, Unge Venstre, Central Jamaat Ahl-e Sunnat Norway, Den islamske ungdomsorganisasjonen i Norge, Det Islamske Forbundet, Det Somalske Samarbeidssenteret i Norge, Islamsk Råd Norge, Kontaktutvalget mellom innvandrerbefolkningen og myndighetene, Muslimsk Studentsamfunn, Norsk Innvandrerforum, Rahma Islamic Relief Fund, Shia Imam Råd Norge og Somalisk Studentforening.

Så skjedde overfallet på Grønland, og til tross for den store oppslutningen rundt utsagnet:

Norge er og må forbli et demokratisk samfunn som respekterer menneskerettigheter og som verdsetter toleranse, respekt og likeverd høyt.

i mai, var det tyst som i graven i august. Da Skeive Dager ved leder Østigaard ønsket å markere mot dette, ble han som nevnt prompte anklaget for å sparke marginaliserte grupper.

Og idag skriver vi 2014, hvor altså Aftenposten på intet mindre enn lederplass anbefaler regjeringen å ta en av de fremste og mest synlige eksponentene for hat til homofile – en gruppe som ikke bare avskyr, men åpent erklærer at de bør myrdes – inn i varmen som legitim samtalepartner.

Homonasjonalister som Wilkinson har med andre ord fått litt å bryne seg på, så det er bare å ønske ham lykke til. Med den skrudde formen for toleranse deler av venstresiden, offisielle lhbt-organisasjoner og Aftenpostens redaksjon tar til orde for at vi som samfunn skal praktisere, vil han trenge det.

NRK: Tør ikke leie kjæresten av frykt for hatvold

Godt signal

Mens Aftenposten anbefaler regjeringen å samarbeide med den sjarmerende og menneskevennlige organisasjonen Islam Net, har det offisielle Danmark sett skriften på veggen og holdt seg derfor klokelig vekk fra åpningen av Qatars nye stormoskè i København.

I motsetning til her på berget, kom ikke talsmann for Dansk Islamsk Råd, som er ansvarlig for moskeen, Mohamed al Maimounis uttalelse om at homser er syke som noen overraskelse på danske politikere eller medier:

Det er et godt signal at sende. Ikke bare fordi Mohamed al Maimouni, talsmand for Dansk Islamisk Råd, der står bag moskeen, for nogle dage siden sagde til Morgenavisen Jyllands-Posten, at homoseksualitet er »ligesom, at man er syg.« Mohamed al Maimouni siger jo kun, hvad vi allesammen godt vidste i forvejen: At i den reaktionære udgave af islam, som såvel broderskabet som Qatar bekender sig til, er der ingen plads til den frihed og tolerance, der er grundværdier i Vesten. Udsagnet bekræfter blot, at de kræfter, der står bag stormoskeen, og som kommer til at have det daglige ansvar for den, ikke er værd at pleje nær omgang med. Det understreger kun, at det er godt, at magtens Danmark ikke legitimerede moskeen ved sin prominente tilstedeværelse.

…

Tvivlen skal komme stormoskeen til gode, er det blevet sagt. Man bør vende det om og sige, at tvivlen skal komme det flertal af moderate, danske muslimer til gode, som ikke identificerer sig med hverken broderskabet eller oliestaten. Havde det officielle Danmark valgt at være til stede, havde det sendt et uheldigt signal i retning af, at en særligt reaktionær udgave af islam er en god repræsentant for islam i Danmark.

Det er for øvrig ikke bare homser som er uvelkomne i den nye stormoskeen. Ved gårsdagens åpning ble de oppmøttes stemning mot den kritikerroste forfatteren Yahya Hassan så fiendtlig at han måtte eskorteres vekk av politiet:

Et anonymt øjenvidne, som Jyllands-Posten har talt med, fortæller, hvordan der opstod optræk til konfrontation, da den kontroversielle 19-årige forfatter viste sig frem.

“Der var lang kø til at komme ind omkring kl. 17, hvor der skulle være lysshow inde i moskéen i anledning af åbningen.”

“Unge andengenerationsindvandrere begyndte at råbe til Yahya Hassan: ”Du skal fandeme ikke være her. Du skal bare forsvinde.””

“Der blev en fjendtlig stemning og optræk til konfrontation.”

“Én råbte: ”Fjern ham, ellers kan vi ikke styre det her”. Så begyndte politibetjentene at snakke sammen. Derefter førte de Yahya Hassan væk,” gengiver det anonyme øjenvidne uden for moskéen.

Berlingske Tidende: Et klart signal

Liv og lære i sosialdemokratiet

Nyvalgt leder for Arbeiderpartiet, Jonas Gahr Støre, skal ifølge TV2 ha mislikt partikollega Martin Kolbergs kritikk av at kronprinsparet har valgt kostbare privatskoler for sine barn. Støre har forresten vært en nær venn av det kongelige paret i 15 år og blitt vurdert som inhabil i saker som omhandler kongehuset.

Kanskje hadde dette betydning for Støres misnøye med partiundersåttens privatskole-murring?

– Nei, overhodet ikke, sier Støre til TV2.

Det er mulig, men så hadde det kanhende betydning på grunn av Støres eget valg for sine barn i sosialdemokratiet Norge? Han er nemlig en av stadig flere politikere som bevisst velger seg og sine vekk fra den hverdagen han selv har vært med på å skape for alle andre.

Den velhavende og kosmopolitiske Jonas Gahr Støre er en del av den nye klassen den amerikanske statsviteren Samuel Huntington i sin tid kalte “Davosmennesker”. Begrepet viser til en internasjonal elite som har mer til felles med hverandre enn de har med folket de angivelig skal tjene. Forskningssjef ved Det Norske Nobelinstitutt, Asle Toje utdyper:

Det er kanskje derfor Davos-mennesket er meget opptatt av tonen – hvordan ting sies. For hvis det handler om “dialog” eller “verdighet” så handler det ikke om makt og interesser. Naturligvis er delegatene en uensartet gruppe, men det er også fellestrekk: Davos-mennesket deler vokabular, verdier og verdensanskuelse. De tror på fri flyt av penger, varer, tjenester og arbeidskraft. Sistnevnte er en viktig distinksjon. Davos-mennesket ser på innvandringsskepsis som en moralsk brist.

…

Troen på at globaliseringen ville føre til fred og velstand, ut fra tesen om at “når vi samhandler, vinner alle”, har gitt finanseliter ryggdekning til å flytte ut arbeidsplasser uten å svare for effektene for hjemlig økonomi; det har gitt politikere mandat til å bruke sin tid på engasjementspolitikk snarere enn nasjonens interesser og det har fått kjendiser til å tro at den Gud har gitt sendetid, har han også gitt forstand.

I 2010 hadde Støre dette å melde om det norske mangfoldet:

Mennesker som vokser opp uten mangfold får et varig handikap når de skal ut og møte en mangfoldig verden i ettertid (Akers Avis 27.oktober 2010).

Men hva slags mangfold snakket han egentlig om?

Ikke et han selv ønsker å ta del i, i hvert fall. Privat er han bosatt i Vestre Aker, som i 2013 hadde en innvandrerandel (innvandrere og etterkommere) på 28 prosent – 15 prosent fra EU/Nordamerika, 13 fra Afrika/Asia.

Det er for øvrig tilnærmet den samme innvandrerandelen som får høytutdannede og velavlønnede foreldre til å ta barna sine ut av av offentlige skoler.

Så gikk da også hans egne barn på den private Steinerskolen – som i 2003/2004 hadde hele 1,1 prosent elever med ikke-vestlig bakgrunn. Innvandrere fra Vesteuropa og Nordamerika kan man sikkert si mye om, men at de bidrar til noe større kulturelt, antihandicapende mangfold for andre barn med vesteuropeisk eller nordamerikansk bakgrunn er å ta i.

Men dette er et fenomen som i stadig større grad kan observeres i hele Europa: skolene politikere som Støre har bidratt til å skape og mener er gode nok for andre, er ikke ansett som bra nok for egne barn eller deres fremtidsmuligheter.

Dette er ikke minst synlig i Oslo, hvor ingen – med unntak av byråd for sosiale tjenester Anniken Hauglie – i det byrådet som har styrt byen i åtte år har sitt eget barn på en skole hvor minoritetsspråklige utgjør flertallet.

På hele 58 av 136* grunnskoler i Oslo er minoritetsspråklige i flertall, og opptil 40 prosent som sogner til disse skolene søker om skolebytte. På Sinsen skole, der Hauglies sønn går, er 60 prosent minoritetsspråklige. Politikere har tidligere fått kritikk for valgene de tar for egne barn, samtidig som de taler varmt for offentlige skolers såkalt flerkulturelle miljø og læring. Under en debatt i 2009 nektet statsminister Jens Stoltenberg å svare på hva han ville gjort dersom hans barn sognet til en skole med over 90 prosent minoriteter, mens SVs Erik Solheim ble kritisert da han på nittitallet opplyste om at han planla å ta barna vekk fra skolen på Grünerløkka.

Norske politikeres private valg for seg og sine egne later til å representere en trend i et stadig mer fleretnisk Europa, hvor den politiske klassen og øvrig elite i påfallende liten grad lever som de lærer. Etter at flere undersøkelser i 2008 viste at en for stor andel tospråklige på skolen er problematisk både hva gjelder nedsatt læring og økt vold, foreslo partiet Socialdemokraterne og et flertall i København kommune å innføre skoletvang i kommuner med integreringsproblemer. Kort etter viste det seg at de sosialdemokratiske toppolitikerne nåværende statsminister Helle Thorning-Schmidt, Henrik Sass Larsen og Mette Frederiksen selv hadde flyttet sine barn fra den offentlige folkeskolen – for “barnets skyld” – til privatskoler med få eller ingen minoritetsspråklige elever.

Tendensen med at velutdannede danske foreldre flykter fra skoler med mange elever med innvandrer- eller flyktningbakgrunn er grundig dokumentert av Beatrice Schindler Rangvid, forsker ved AKF (Anvendt Kommunal Forskning). Rangvids undersøkelse fra 2007 viser at foreldre – både danske og etniske minoriteter – trekker sine barn ut av skolen når flere enn hver tredje elev er såkalt tospråklige. Dette gjelder særlig høyutdannede foreldre. Undersøkelsen viste også en klar tendens til at høytutdannede foreldre reagerer kraftigere på en stigende andel tospråklige enn det lavtutdannede foreldre gjør. Forskerne Peter Jensen og Nina Smith har kommet til samme konklusjon som Rangvid på bakgrunn av PISA Etnisk 2005, en undersøkelse av kompetanser hos danske og etniske minoritetselever i niendeklasser: “Jo høyere etnisk konsentrasjon i skolen, jo lavere testresultater oppnår både de danske og ikke-vestlige elevene” (s. 94).

– Hvis det er korrekt at velutdannede foreldre fravelger folkeskolen, hva sier det så om de velutdannedes holdning til den multietniske virkelighet og deres toleranse for nydansker?, spurte samfunnsdebattør og lektor ved Syddansk universitet Mehmet Ümit Necef ved samme anledning.

Det sier en hel del, og sett i dette lyset er Jonas Gahr Støres misnøye med Kolbergs utspill høyst forståelig. Det avslører nemlig Støres egen syltynne troverdighet når det gjelder hans offentlige feiring av mangfold og Det nye vi. Hvor dypt det stikker, liksom.

Det stikker åpenbart så dypt at han ikke vil leve i det selv, og godt forstår hvorfor hans venner i de høyere sfærer heller ikke vil det.

Til gjengjeld er han fast bestemt på at du og jeg skal det. Så uselvisk at man sørger for at alle andre slipper å bli handicappet av manglende mangfold er det nok ikke mange som er.

* Tallet varierer litt etter hvilke typer skoler man regner med, som f.eks. her (56 av 126).

Selvmotsigelser ingen hindring!

Lederen for den ekstreme organisasjonen Islam Net, Fahad Qureshi, gjør et tappert forsøk på å gjenopprette sitt fryneste rykte, men kommer i stedet i skade for å bidra med flere grunner til at regjeringen bør holde seg langt unna både ham og foreningen hans.

Vår islamistiske ridder er tøffere enn han ser ut til, så allerede i ingressen drar han våpenet ut av hylsteret, sikter og skyter treffsikkert ned sin egen sammenraskede stråmann:

Islam Net står ikke – og la meg understreke IKKE – for drap av noen som helst, hverken kvinner eller menn, eller de som har heterofile eller homofile tiltrekninger!

Det er da heller ingen som har beskyldt Quershi eller Islam Net for å stå for drap, men de tror på og anbefaler en samfunnsordning der slike drap er ønskelige. Det er mao holdningene til Islam Net som er problematiske, ikke handlingene deres. Ikke så langt, i alle fall.

Lenger ned i artikkelen gjentar han poenget, bare sånn i tilfelle andre skulle ha misforstått kritikken i like stor grad som han selv:

Islam Net har aldri henrettet noen – at jeg må presisere dette høres helt komisk ut, men det er nødvendig for å få frem poenget – allikevel er det enkelte som mener at det er Islam Net man ikke bør samarbeide med, mens det er helt greit å samarbeide med USA, som faktisk praktiserer dødsstraff.

Qureshi går heller ikke av veien for å motsi sine religiøse verdier:

Nina Hjerpset-Østlie mente at regjeringen ikke bør samarbeide med Islam Net basert på hennes personlige tolkning av Islam Nets religiøse verdier.

Det er herlig frekt, ettersom enhver raskt kan undersøke om det er noe hold den angivelig personlige tolkningen.

Islam Net – Halshugging av homofile.
Og skulle du sett: Islam Net – Steining av utro kvinner.

Herr lederen rir ufortrødent videre:

Kort oppsummert mener Hjerpset-Østlie at Islam Nets forståelse av islams rettssystem – som i bunn og grunn er det mainstream muslimer tror på – er barbarisk.

Til tross for at han i setningen før kaller det “hennes personlige tolkning”, opplyser altså Quershi at mainstream muslimer faktisk tror på nettopp Islam Nets forståelse av av islams rettsystem. Alt tyder dermed på at man kunne spart seg bryet med å finne frem lenker, for Quershi skriver jo egentlig her at min “personlige tolkning” av hva Islam Net står for er helt korrekt. Bare med den forskjellen at hva jeg synes er barbarisk, mener han er helt på sin plass – han har bare ikke så innmari lyst til å gå inn på det akkurat nå som de kanskje kan komme med på regjeringens lag og greier.

Samtidig tar han raust alle muslimer til inntekt for sin egen, utrivelige tolkning; en ikke helt ukjent fremgangsmåte blant europeiske islamister. Det er en av grunnene til at de har fått såpass mye politisk makt, både innad og utad, for gladnaive myndigheter og medier har trodd dem på deres ord om at de er representative for alle muslimer og således gitt dem en status og makt de aldri skulle hatt.

Sannsynligheten taler imidlertid for at vår venn lederen trenger litt mer øvelse i å skjule sine ekstreme holdninger for en nysgjerrig offentlighet enn det han hittil har utvist. Men å benytte både stråmenn, bortforklaringer, løgn og selvmotsigelser i en artikkel på 9492 små tegn er ikke bare-bare, dersom noen skulle tro det, så Fahad Quershi og Islam Net skal definitivt ha for forsøket.

Gratulerer!

Et samfunn der enhver kan føle tilhørighet?

Her hjemme mener faktisk regjeringen og Aftenposten at vi bør anstrenge oss for å inkludere åndsfellene til Den islamske staten i Irak og Stor-Syrias (ISIS). Det er jammen bra, for samfunnet disse menneskene arbeider for er jo rene ønskedrømmen:

• All Muslims will be treated well, unless they are allied with oppressors or help criminals.
• Money taken from the government is now public. Whoever steals or loots faces amputations. Anyone who threatens or blackmails will face severe punishment (This section also quotes a verse from the Quran (Al-Ma’idah: 33) that says that criminals may be killed or crucified).
• All Muslims are encouraged to perform their prayers with the group.
• Drugs, alcohol, and cigarettes are banned.
• Rival political or armed groups are not tolerated.
• Police and military officers can repent, but anyone who insists upon apostasy faces death.
• Sharia law is implemented.
• Graves and shrines are not allowed, and will be destroyed.
• A women are told that stability is at home and they should not go outside unless necessary. They should be covered, in full Islamic dress.
• Be happy to live in an Islamic land.

The document is signed by the “Media Office for Ninawa Province.” You can read the full text in Arabic here.

De som eventuelt måtte oppfatte dette som en attraktiv eller verneverdig samfunnsmodell, kan for øvrig finne de nødvendige skjemaer for å sette sine idealer – eller toleranse for samme – ut i praksis her.

Washington Post: The rules in ISIS’ new state: Amputations for stealing and women to stay indoors.

Men Aftenposten skal ha for sportsånden

Hvem trenger fiender med Aftenpostens venner?

Hvem trenger fiender med Aftenpostens venner?

Regjeringen har lagt frem en handlingsplan mot radikalisering og ekstremisme, og blir gratulert for sin dialogvilje av Aftenposten. I lederen Moderat plan mot ekstreme holdninger har Aftenpostens redaksjon til og med tatt seg bryet med å peke ut en naturlig alliert i kampen mot radikalisering og ekstreme holdninger:

Får Regjeringen en organisasjon som IslamNet med på laget, vil de kunne nå inn i mange kriker og kroker.

Hvis IslamNet er Aftenpostens idè om gunstige allierte for en regjering som er opptatt av å bekjempe radikalisering og ekstremisme i muslimske miljøer, er det grunn til å spørre seg hva de anser som ugunstige sådan.

IslamNet tar nemlig til orde for en samfunnsform hvor det er greit – og attpåtil ønskelig – å halshugge homofile og å torturere mennesker til døde for ting som hører hjemme i privatlivets fred. Og hva verre er: de er landets største islamske organisasjon.

Så sent som under den såkalte Peace Conference Scandinavia i 2013, ropte IslamNets leder, Fahad Qureshi, det ut til rundt 1500 tilhørere på det kjønnssegregerte arrangementet:

«Hvor mange av dere er enige i at straffen som er beskrevet i Koranen og sunna – hvorvidt det er død, hvorvidt det er steining for utroskap, uansett hva det er, så lenge det er fra Allah og hans profet – er den best mulige straffen for menneskeheten – og at det er den vi burde praktisere i verden? Hvor mange er enige i det?»

Og store deler av publikum rakte dessverre hånden opp.

Hvis ikke dette er radikalt og ekstremt i Aftenpostens optikk, hva er det da?

Oppfatter Aftenpostens redaksjon det som normalt å ta til orde for statlig og sosialt sanksjonerte drap for seksuell legning og utroskap i dagens Europa, eller skyldes den oppsiktsvekkende anbefalingen av IslamNet som samarbeidspartner at Aftenpostens redaksjon ikke aner hva de snakker om på dette området?

Mye tyder på at det er det siste som er tilfelle, ettersom Aftenposten i november 2013 fant det for godt å utnevne den somaliske Tawfiiq-moskèen til antiekstrem. Den samme moskèen er imidlertid enig med IslamNet om det ønskverdige i å myrde homofile og utro ektefeller, og man skal vel helst være en av dem – eller skrive ledere i Aftenposten, tydeligvis – for å på noen måte synes at grupper som dette er gode samarbeidspartnere for en regjering i et åpent, liberalt demokrati med toleranse og likeverd på dagsorden.

Men naturligvis: på Aftenpostens kanter er man visst ordentlig bekymret for unge muslimers følelse av å bli uglesett. Alle skal jo med:

Mange unge muslimer føler seg omgitt av fiender i Norge. Det er ikke bare en følelse.

Neivel, men hva med f.eks. unge homofiles følelse av å bli uglesett – nettopp av unge muslimer som bekjenner seg til IslamNets salafistiske verdensbilde og ikke bare er fiendtlige, men åpent prediker det ønskverdige i å myrde dem? Hvor er de plassert på Aftenpostens dialogkart, mon tro?

MISTILLIT GÅR BEGGE VEIER, proklamerer Aftenposten i store bokstaver. Ja, det gjør det. Og når det gjelder grupper av unge – som i IslamNets tilfelle – som utviser holdninger som dette, er det en svært god grunn til den mistilliten. Det er faktisk IslamNet og deres meningsfeller som tar til orde for å myrde andre for bl.a. seksuell legning, ikke omvendt. Med det har de selv valgt å sette seg utenfor, og slikt får som regel konsekvenser. De burde også bekymre (i mangel på et bedre ord:) vanlige muslimer, for det er hovedsakelig dem det går utover.

Og tror egentlig Aftenposten at deres legitimering av IslamNet og deres groteske holdninger, som tross alt utgjør bare en mindre gruppering blant norske muslimer, vil gjøre mistilliten mindre? Eller kan det være at legitimeringen av dem som samtalepartner kan øke mistilliten, også til muslimer flest? Det er ikke utenkelig, for når landets største avis av alle ting anbefaler en foreløpig marginal gruppe salafister, som for alle mulige formål er ekstremister, om de enn ikke har tatt til orde for å fremme ideologien sin med vold – i hvert fall ikke akkurat her akkurat nå – som samarbeidspartner i kampen mot radikaliseringen og ekstremismen de selv sprer, så kan det tyde på at de tror at deres meninger er gjengs i store deler av de norsk-muslimske miljøene. Det kunne i alle fall forklare det ellers besynderlige ønsket om å gå i dialog med grupper ingen ved sine fulle fem burde nærme seg med ildtang.

I går minnet Erna Solberg oss om at vi alle har ansvar for å skape et samfunn der enhver kan føle tilhørighet, blant annet ved å være bevisst på hvordan vi snakker til og om hverandre. Det kan høres ut som en floskel, men er dypt alvor.

Hvis Aftenposten ønsker å skape et samfunn der personer som bekjenner seg til IslamNets intolerante, ondskapsfulle og morderiske syn på andre mennesker føler tilhørighet, står de selvfølgelig fritt til å prøve på det. Jeg tror derimot ikke at de skal regne med at vi andre kommer til å bidra med det første. Ikke med det andre eller tredje heller, antagelig.

Les også Lars Akerhaugs sak Problemene vi ikke snakker om hos Minerva.

Liten grunn til optimisme

Hvordan vil den enorme befolkningsveksten prege Oslo? Og hvem skal betale?

Oslo opplever Europas raskeste befolkningsvekst og vil ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) øke med 200.000 til 800.000 frem til 2030.

Veksten er hovedsakelig innvandringsdrevet, og i 2040 vil nesten halvparten av innbyggerne i Oslo være innvandrere eller barn av to innvandrede foreldre. Syv av ti av innvandrerbefolkningen vil ha bakgrunn fra land utenfor EU/EØS-området.

Tidligere sjefredaktør for Aftenposten, Hilde Haugsgjerd, mener imidlertid at et ikke spesifisert «vi» bør glede oss over det hun kaller voksesmerter:

Vi må tåle at byen har voksesmerter og glede oss over at Oslo får mange flere innbyggere. Det er et uttrykk for at nye bedrifter etablerer seg, at næringsliv og kunnskapsorganisasjoner lykkes bra, at byen tiltrekker seg kvalifisert arbeidskraft.

Den enorme befolkningsveksten vil naturligvis kreve store investeringer i infrastruktur og offentlige tjenester som skoler og helsevesen og ikke minst: Nye boliger. Og hvem skal betale for det?

I motsetning til Haugsgjerd, som gleder seg over egne fremtidsvisjoner, bestilte Oslo kommune en utredning for å få rede på de eventuelle konsekvensene.

Bør vi så glede oss over utviklingen?

Ikke veldig, skal vi tro spesialister på samfunnsanalyse Agenda Kaupangs rapport om befolkningsvekstens økonomiske konsekvenser for Oslo.

Hvem flytter til Oslo?

Utredningen er en sammenfatning av de siste årenes rapporter og konkluderer med at det totale investeringsbehovet ved en vekst i tråd med SSBs middel-alternativ vil beløpe seg til ca. 130 milliarder kroner frem til år 2030. Kommunens lånegjeld vil dermed det øke fra 20.000 kroner til 107.000 kroner pr. innbygger de neste 17 årene. Hva de årlige netto driftsutgiftene angår, har man beregnet at de vil øke med 11 milliarder kroner i tiden frem til 2030 i fravær av tiltak.

Haugsgjerd tror muligens at dette lett vil la seg finansiere av de nye innflytterne, med «bedrifter som etablerer seg», «næringsliv og kunnskapsorganisasjoner som lykkes bra» og «at byen tiltrekker seg kvalifisert arbeidskraft». Men så var det hvem som flytter til Oslo og hvem som flytter fra, da.

Og det er ingen grunn til optimisme, ettersom Agenda Kaupangs utredning viser at byens skatteinntekter sannsynligvis vil bli mindre, samtidig som sosialbudsjettet vil øke:

En stor del av veksten i Oslo skyldes tilflytting fra utlandet. I forbindelse med et prosjekt for Barne-, likestillings- og inkluderingsdepartementet om kommunenes samlede inntekter og utgifter for personer som utløser integreringstilskudd gjorde SSB kjøringer som viste skatteinngangen for disse personene. Skatteinntektene ble beregnet i forhold til år etter bosetting. Resultatet viste svært lav skatteinngang alle de fem årene integreringstilskuddet varer.

Dyrere boliger

Skatteinntektene går ned og sosialutgiftene opp, fordi innvandrere jevnt over har lavere arbeidsdeltagelse, lavere inntekt og er større forbrukere av trygdeytelser. Dette påpekte da også Brochmann-utvalget allerede i 2011. Legg til Finansavisens utregninger basert på tall fra SSB, og det er lite grunnlag for optimisme à la Haugsgjerd.

I tillegg fører presset på Oslo til at boligene blir dyre, noe som igjen utløser offentlig bostøtte. I 2010 kostet bare denne ene ordningen over 3 milliarder kroner (for 122.811 husstander). Den typiske mottageren er den samme som den typiske innflytteren til Oslo:

Den typiske mottageren er gjerne en enslig arbeidsledig, en flyktningefamilie som nettopp har kommet til landet eller en familie med én lav inntekt, sier han.

I Oslo, som er det enkeltfylket hvor det blir tildelt klart høyest bostøtte, har økningen på antallet som får innvilget sin søknad økt fra snaue fire av fem til over nitti prosent. I dragsuget av det økte pengepotten som ble fordelt med 120 millioner kroner i hovedstaden.

…

Hovedsakelig er kombinasjonen lav inntekt/høye boutgifter noe som tilhører landets byer.

Hvis man fortsatt er optimist og gleder seg på Oslos vegne, så er det nok grunn til å tro at heller ikke kunnskapsorganisasjoner lykkes særlig bra i Oslo. For hvis de det gjorde, ville neppe noen ha skrevet innlegg preget av såpass mangel på samme på de faktiske forhold som Hilde Haugsgjerds.

Opprinnelig i Aftenposten 3. juni 2014

Når pressen svikter

Er de riksdekkende mediene representative for befolkningen de betjener? Utviklingen tyder dessverre ikke på det.

Avisene lekker drøssevis av lesere, som heller går til utenlandske nyhetskilder eller alternative medier. Slikt er det som regel grunner til, men ser man på den ensidige dekningen av søndagens EU-valg, virker det som om hverken politikere eller pressen er rede til å ta inn over seg at det kan finnes andre forklaringer enn den vanlige om grufulle partier, grasrøtter som ikke skjønner sitt eget beste og fremmarsjerende høyrepopulisme.

Ingen gode alternativer

For til tross for lav valgdeltagelse, har europeerne nå gitt eliten et solid spark på skinneleggen. Det kommenterer Aftenpostens Per Kristian Haugen med at det er «tendens til en høyreekstrem vind» i Europa. Det er riktig at flere av partiene som nå skal ta sete i Europaparlamentet enten er ufjelge, ekstreme og til og med nazistiske. Men er de det fordi velgerne også er det – eller skyldes det at det etablerte partisystemet ikke gir dem andre, reelle valg? Jeg mener det siste, ettersom det er vanskelig å se for seg at en gjennomsnittlig, sosialdemokratisk europeer som pusler fredsommelig med favorittavisen og en øl om kvelden, våkner opp om morgenen som et fremmedfiendtlig, nasjonalistisk og/eller ekstremistisk individ.

Kanskje er folket bare forledet av demagoger? Nå er det imidlertid sånn at selv den mest begavede demagog må ha et grunnlag å gå ut fra, og det finner vi blant annet i den massive innvandringen til Europa. Den virker det ikke som om politikere og presse ønsker å befatte seg med.

Norge har per i dag den høyeste befolkningsveksten i Europa. Innvandringen har oversteget fødselstallene i seks år på rad. Bare siden 2005 har antallet innvandrere økt med 324.000 til 710.000. I henhold til Eurostat var det i 2010 bosatt 31,4 millioner mennesker som er født utenfor EU i medlemslandene – anslagene over den totale innvandrerbefolkningen ligger på mellom 44 og 47 millioner – og tilstrømningen ser ikke ut til å avta med det første. Til det samme Europa som befinner seg i en økonomisk krise og nå har svimlende 26 millioner arbeidsledige.

Og det bor noen her fra før. Både den opprinnelige befolkningen og innvandrere samt etterkommere.

Rasister i tillegg?

Mange innvandrerne som kommer fra den tredje verden er ufaglærte, ikke sjelden analfabeter, og det bærer da også arbeidsdeltagelsen preg av. Disse skal imidlertid bosettes et sted, integreres og i verste fall forsørges over sosialbudsjettet. Men hvem føler på dette i hverdagen? Det er de som allerede er her, er ufaglærte/uutdannet og bor i de billige delene av byene hvor innvandrerne ofte havner. Det er denne delen av befolkningen som både av politikere og journalister blir behandlet med en påtagelig forakt, spesielt når de lufter sin misnøye med tingenes tilstand. Da er de rasister i tillegg.

Innvandreres integrering er følgelig overlatt til den delen av befolkningen den politiske og mediale klassen selv mener er dårligst egnet til det. Samtidig er det også dem som må konkurrere med innvandrere om de samme boligene, ufaglærte arbeidsplassene og eventuelle sosiale ytelser. Noen taper anbud fordi innvandrede håndverkere fra EØS-land tilbyr lavere priser, mens andre får sin inntekt presset ned av samme årsak.

De er kanskje en del av en «høyreekstrem vind» i Haugens øyne, men er de ikke først og fremst borgere – innfødte så vel som innvandrere – som med god grunn ser sine fremtidsutsikter truet av den omfattende innvandringen som pågår? Mye tyder på at dette er tilfelle, da innvandring stadig gjør seg gjeldende på listen over hva som mest opptar og bekymrer den stemmeberettigede befolkningen.Det er ikke så underlig, da innvandring påvirker alt fra samferdsel til boligmarkedet og sykesenger.

Ingen problematisering

Men hvilken politiker eller avis problematiserer innvandringen som sådan, fortrinnsvis omfanget og tempoet? Hvilket politisk parti skal en forfordelt klasse stemme på når forskjellene mellom de etablerte partiene er mikroskopiske og ingen av dem ser ut til å bry seg nevneverdig om den delen av befolkningen som definitivt ikke er vinnere i et grenseløst Europa?

Dette kunne en presse som vanligvis roser seg av å tale den lille manns sak mot «Makta» gjort noe med. De kunne tatt opp de hvis situasjon i størst grad påvirkes av innvandringens problemer og brukt sin egen, betydelige makt til å problematisere de økende klasse- og inntektsforskjellene en fortsatt høy og ikke bærekraftig innvandring er pådriver for.

I stedet har de valgt å tale elitens sak, de høytlønnede som tjener godt på innvandringen i form av billigere tjenester. Når de mer vanskeligstilte sier fra, kommer skjellsordene, mens interesseorganisasjoner, som selv lever av innvandring, ikke får ett kritisk spørsmål. Alskens politikere med høythengende idealer blir til enhver tid tatt pent på, mens de få som tar til orde for innstramninger får alle de kritiske spørsmålene som finnes i boken, pluss noen til. Ingen stiller spørsmål ved hvorfor innvandringstilhengerne ikke setter idealene ut i praksis mht eget bosted og arbeidsplass, aller minst norske redaksjoner, hvor innvandrernavn stor sett kan telles på en hånd, hvis i det hele tatt.

Lav valgdeltagelse til tross; vi snakker om millioner av mennesker, som i motsetning til hva alskens merkelapper skulle tilsi, åpenbart ønsker å uttrykke og løse sine problemer på demokratisk vis; ved å avlevere en stemmeseddel, om enn den går til partier vi alle bør bekymre oss om.

Den kaklende klasse

Men hvor lenge tror egentlig den velhavende, kaklende klasse, som journalister i riksdekkende medier delvis må sies å være medlem av, at de vil være innstilt på det, når ingen vil høre på dem og langt mindre representere dem og deres legitime innvendinger mot en innvandring som stort sett bare kommer øvre middelklasse og oppover til gode?

Pressen burde ta mål av seg å finne det ut. På ordentlig altså, ikke bare ta en kaffekopp med de mest høylytte, sinte og anonyme personene de finner stadig flere av i sine egne kommentarfelt.

Kan hende har de rasjonelle grunner til å være redde og sinte, selv om de ikke er så velartikulerte som alle journalistene vi holder oss med her til lands?

Først publisert i VG 1. juni 2014